Var Judas forræderen?

Judas Iskariot har gått inn i historien som den store svikeren, forræderen over alle forrædere. Men, som han spør i et dikt av Jens Bjørneboe: «Hva var det hele blitt til uten meg?»

Hadde ikke Judas kysset sin venn og læremester en påske for snart 2000 år siden, hadde historien definitivt sett annerledes ut. Hans liv og skjebne er tett sammenknyttet med Jesus, og som en skjebnens ironi minnes han i kirken hver søndag når nattverden feires og innstiftelsesordene leses: «I den natt, da vår Herre Jesus Kristus ble forrådt ...»

MEN VAR JUDAS EGENTLIG en forræder? Ordet i den greske grunnteksten som konsekvent oversettes med å forråde i sammenheng med Judas, har en langt mindre ladet valør og oversettes bedre med å overlevere . Paulus bruker det for eksempel om muntlig overlevering. Framstillingen av Judas i evangeliene er ikke entydig. Markus gir oss bare de opplysningene om Judas som er nødvendige for at påskefortellingen skal gå sin gang. Judas Iskariot er en av de tolv nærmeste disiplene til Jesus. Judas går til overprestene, som lenge hadde planlagt å rydde Jesus av veien, og tilbyr seg å overlevere Jesus. Jesus sier han vet hvem som skal overlevere ham under sitt siste måltid med disiplene, men forteller ikke hvem det er. Etter kysset i Getsemane forsvinner Judas ut av fortellingen. Matteus og Lukas bygger videre på Markus, men forstår Judas forskjellig. Matteus gir Judas et motiv for overleveringen. Her blir han provosert over at Jesus lar seg salve med kostbar olje av en kvinne, salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige.

Selv får han 30 sølvpenger av overprestene, men angrer dypt når han ser Jesus bli dømt. Han slenger pengene tilbake til overprestene og henger seg i et tre. Overprestene kjøper en åker for pengene.

Hos Lukas finner vi ingen angrende Judas, det er Satan som farer i ham slik at han går til overprestene. Siden han er besatt av djevelen kan han heller ikke komme for nær Jesus. Derfor rekker han ikke å kysse ham før soldatene kommer. Kysset er også borte i Johannes' fortelling, der Judas framstilles som en slu og gjerrig tyv.

Apostlenes gjerninger, antakelig skrevet av Lukas, har en annen versjon av Judas' død. Han kjøper selv en åker, ramler hodestups i den og revner slik at innvollene hans tyter ut. Både Matteus og Lukas har sannsynligvis hentet inspirasjon fra Det gamle testamente og apokryfene når de utviklet fortellingen om Judas. Åkermotivet finner vi hos Jeremia, fortellingen i 2. Samuelsbok om Joab som kysser sin bror Amasa før han spretter opp magen på ham, har sikkert vært brukt som forelegg.

JUDASFORTELLINGENE i Det nye testamente har skapt nye fortellinger, fortellinger som utfyller og utbroderer evangelienes sparsomme skisser. Hva var det som drev ham, hvordan skal man egentlig forstå ham? Mange av disse nye fortellingene avslører ikke bare en sans for groteske detaljer, men også ulike tiders holdninger til for eksempel jøder og kvinner. Tidlig ble judasskikkelsen utnyttet i antisemittisk retorikk. Pave Gelasius 1 skriver: «I Bibelen er ofte helheten navngitt etter delen. Slik Judas ble kalt en djevel og djevelens arbeidsmann, gir han sitt navn til hele rasen.» I mange billedlige framstillinger får Judas gjerne «semittiske» trekk. Judas blir gjerne forstått som slu og pengegrisk, og det har også vært tradisjonelle fordommer mot jøder. Et eksempel er Shylock i Shakespeares «Kjøpmannen i Venedig». I jødisk tradisjon kan vi derimot støte på Judas som en ivrig rabbi som forsøker å avsløre Jesu vranglære, slik som i den jødiske legenden Toledoth Jeshu.

Uttrykk for kvinnefiendtlige holdninger finner vi for eksempel i det polemiske skriftet «Acta Archelai», der det blant annet heter: «Slik kvinnen mottar mannens sæd, og kjenner den daglige vekst inne i seg, slik gjorde Judas daglige framskritt i det onde.» I noen fortellinger får kvinner skylda for at Judas gjør som han gjør. I «Det koptiske Bartolomeusevangeliet» er det den gjerrige kona til Judas som overtaler ham til å forråde Jesus, og en versjon av «Nikodemusevangeliet» kan fortelle at den samme kona bare trekker på skuldrene og fortsetter å lage mat når Judas går og henger seg.

VAR JUDAS FORRÆDER, fortjener han også en evig straff, og det mangler ikke på detaljerte beskrivelser på hans pinsler: Ofte finner vi ham i det innerste av helvete sammen med andre storsyndere som Kain og Herodes. Enkelte ganger utsettes han for så store pinsler at fortellerne viser medynk med ham. Slik som i den middelalderske helgenberetningen St. Brendans havseilas. Judas får fri fra helvete hver søndag og i de store høytidene. Han har et tøystykke om panna som beskytter mot varmen, fordi han en gang har gitt et tøystykke til en fattig. Ikke alle skildrer ham som skurk. I enkelte skrifter skildres han endatil som den egentlige frelseren. Rundt år 180 forteller Ireneus om kainittene og deres «Judasevangelium». Ifølge kainittene kjente Judas sannheten mye bedre enn de andre apostlene, derfor oppnådde han «forræderiets mysterium».

JUDAS LEVER VIDERE i vår tid. Forskere og kunstnere gjør nye forsøk på å forstå ham og gir sitt bidrag til judasoverleveringen. Ofte skildres Judas som en brennende, slik som i Nikos Kazantsakis roman «Jesu siste fristelse». Her er Judas en sterk og overbevist kjemper mot den romerske overmakten, som hjelper den skyldtyngede og handlingslammede Jesus til å framstå som jødenes frelser. Judas og Jesus er nære venner, og det er Jesus som ber Judas om å overlevere ham til overprestene. Enkelte spekulerer på om Judas og Jesus hadde et homoseksuelt forhold. Psykoanalytikeren Sidney Tarachow tolker deres forhold ut fra Freuds Eros- og Thanatos-motiv. Jesus gir seg villig hen til Judas og døden som et kjærlighetsoffer.

De mange og svært ulike fortellingene om Judas Iskariot sier kanskje mer om dem som forteller enn om den historiske Judas. Selv evangelistene har lagt til og tolket. Det eneste som virker sikkert er at Judas Iskariot, en av de tolv, overleverte Jesus.

Artikkelforfatteren er stipendiat ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.