STYRE: 
Just Unity, en organisasjon som har som formål å forebygge radikalisering og ekstremisme stiftes fredag.  Styreleder Geir Lippestad, (T.v)  sammen med stifterne Yousef Bartho Assidiq og Faten Mahdi Al-Hussaini (20) 
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
STYRE: Just Unity, en organisasjon som har som formål å forebygge radikalisering og ekstremisme stiftes fredag. Styreleder Geir Lippestad, (T.v) sammen med stifterne Yousef Bartho Assidiq og Faten Mahdi Al-Hussaini (20) Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Vår kamp mot ekstremisme

Etter et halvt år med arbeid har vi innsett at det handler om liv og død.

Meninger

Fredag stiftet Faten Mahdi Al-Hussaini og jeg organisasjonen JustUnity. Det er den største dagen i vårt liv. Vi starter noe eget og vi har fått et fantastisk styre som tror på oss og gir av sin visdom og kunnskap.

Allikevel er det strevsomt å smile. Torsdag var vi hjemme hos en familie som nylig mistet sønnen sin i Syria og vi hadde et møte med kommunen for å kjempe på plass noen sårt tiltrengte tiltak. Vi møtte også en av ungdommene vi følger opp og følt på smerten og håpløsheten. Så mange skjebner, så mange historier og vi kommer stadig inn for sent. 

Siden vi startet arbeidet i mars 2015 har vi fått 17 nye saker og totalt følger vi opp 28 ungdommer der et flertall av disse på et tidspunkt har hatt et uttalt ønske om å reise til Syria for å slutte seg til IS. Siden mars har vi vært hjemme hos to familier med dødsbudskap. Jeg har vært hjemme hos fem familier for å fortelle at det lille håpet man kanskje hadde er borte. Det handler om liv og død.

Sakene våre får vi igjennom oppsøkende virksomhet, familier som tar kontakt og fra kommuner som ber om hjelp i enkeltsaker fordi man sliter med å etablere kontakt, skape tillit og en relasjon. I JustUnity jobber vi ikke mandag - fredag mellom 08 og 16. Vi har ikke fri på helligdager eller i ferier. Ungdommene vi følger opp kan ta kontakt med oss midt på natta og vi rykker ut. I en av familiene vi fulgte opp flyttet vi inn og bodde med dem i tre uker til ting begynte å falle på plass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av disse sakene vi har jobbet med som både har gått bra og dårlig har vi fått tillatelse til å bruke i våre foredrag når vi er rundt på skoler, i kommuner og holder foredrag for myndighetene. I enkelte tilfeller har forskere fulgt opp sakene våre, vi har hatt med oss en statssekretær på besøk til en familie vi har fulgt opp. Sånn kan man spre kunnskap, forståelse og opplevelser fra innsiden. Det blir ikke bare en overskrift i avisa eller en upersonlig historie.

Siden mars har vi vært ute på over 34 skoler for å snakke om radikalisering og ekstremisme med utgangspunkt i våre egne historier og historiene til de ungdommene vi har jobbet med. Det setter inntrykk.

Når vi viser bilder av noen av de ungdommene vi har mistet og spør om elevene kan beskrive bildene vi viser fra ungdomstiden deres så bruker de ord som: Vakker, snill, godhjertet, et smil av gull, det lyser glede av øynene hans. Bildet de ser kunne vært av hvem som helst av de som sitter med dem i klassen. Når vi forteller at det er bildet av en IS-ekstremist. Da får de sjokk. Det er jo ikke sånn de skal se ut. De skal jo ikke være en av oss - men det er akkurat det de er.

Det er enklere å snu ryggen til og skyve ut noen man ikke kan kjenne seg igjen i, og det er en opplevelse vi selv har hatt. Når man kommer under huden på disse ungdommene som fremstår tøffe, barske og som kommer med trusler, hat og forakt så finner vi en vond fortid, en sårbarhet og en redsel. Når vi begynner å kartlegge sårbarhetfaktorer og beskyttelsesfaktorer hos disse ungdommene ser vi at situasjonen de har havnet i ofte er et resultat av miljøet de har vokst opp i og utfordringene de har tatt med seg. De har ofte hatt alle odds imot seg siden barndommen og mange har sett det, men ingen har grepet inn og satt inn tiltak for å skape endring.

Dessverre er det sånn at til tross for at fokus på forebyggende innsats er beviselig samfunnsøkonomisk gunstig så finnes midlene og visjonene om det stort sett bare i festtaler. Kommunene og politiet fortviler over at ressursene går til helt andre ting. Man venter til det går galt også begynner man med å reparere. Vi kan ikke godta at det i mange tilfeller skal dreie seg om tilfeldigheter hvorvidt man reiser til Syria eller trekker seg unna.

Bare siden mars har vi vært innom 28 kommuner for å holde foredrag og kurs med våre erfaringer som utgangspunkt. Vi har også vært rundt i de fleste politidistriktene i landet for å snakke om hvordan vi når ut til og gjennomfører samtaler med ungdom. 

Dette er ikke ungdom som legger seg ned på sofaen og synes synd på seg selv. Dette er ungdom som virkelig vil noe og som vil bidra men som ikke får det til. Mange av de vi har jobbet med forteller at de har så mange problemer at de ikke vet hvor de skal starte. Andre sier at for hvert problem de klarer å løse i livet sitt så får de to nye. Hvordan skal man hente motivasjon når alt virker svart og håpløst? Det er der vi kommer inn. Det første vi gjør når vi begynner å jobbe med ungdom er å kartlegge utfordringene og styrkene. Så deler vi opp ansvaret. Ungdommen får noen oppgaver som er deres ansvar. Vi tar på oss en del oppgaver og mye er et felles ansvar. Da har man bygget opp en struktur som er enklere å forholde seg til.

Disse ungdommene har ofte minst 30 ulike kontaktpersoner i ulike etater som de skal forholde seg til. Dette er typisk det ansvaret vi overfører til oss først. Vi blir ungdommens eneste kontaktpunkt inn mot det offentlige. Igjen, det bygger struktur og oversikt i hverdagen.

Faten pleier å si. Hvem er det egentlig som er ekstremisten? Er det samfunnet som skyver disse ungdommene ut og snur ryggen til de som trenger det som mest? Eller er det disse ungdommene som søker seg til det eneste miljøet som vil ha dem? Et miljø som har uttalt at de tar imot de som storsamfunnet ikke vil ha. Det å ville tilhøre en flokk er noe det er naturlig for oss mennesker å trekke mot.

Mange har spurt oss hva JustUnity er. Dette er JustUnity.