PROTESTERTE: Hundrevis av mennesker demonstrerte i lokalene der klimaforhandlingene foregikk i Durban, fredag 9. desember.  Foto: AFP PHOTO / STEPHANE DE SAKUTIN/ SCANPIX.
PROTESTERTE: Hundrevis av mennesker demonstrerte i lokalene der klimaforhandlingene foregikk i Durban, fredag 9. desember. Foto: AFP PHOTO / STEPHANE DE SAKUTIN/ SCANPIX.Vis mer

Var klimamøtet en suksess eller en fiasko?

Svaret er ja.

Det var spesielt dramatisk i år. Mer enn 30 timer på overtid ble det satt endelig punktum for klimaforhandlingene i Durban. EUs klimakomissær Connie Hedegaard og miljøvernminister Erik Solheim forteller om følelsesladde delegater og et press så sterkt at det kunne fysisk kjennes i salen. Natt til søndag var forhandlingene nær ved å bryte sammen. Til slutt klarte landene å komme fram til et kompromiss.  

Norge og EU presset på for å få de store utslippslandene med på en avtale om å avtale juridiske bindende kutt i klimagassutslipp i 2015. Et såkalt veikart. Det fikk de til, bortsett fra en veldig viktig detalj, den vil ikke trå i kraft før i 2020. Kyotoavtalen videreføres. Det grønne fondet er på plass. Så langt som til å fylle det med penger, kom de ikke. Det tar de neste år. Nå slåss miljøorganisasjoner, eksperter og politikere om fasiten: Var møtet en suksess eller en fiasko? Er det noen vits i å fortsette med klimaforhandlinger i regi av FN eller skal vi finne på noe annet? Svaret er ja, på alt.  

Målet er å holde oppvarmingen av kloden under to grader. Det man forsøker innenfor FN-systemet, er å få satt et tak på utslipp av CO2. Å få til et system som setter en pris, helst en høy pris, på utslipp av klimagasser. Forurenser skal betale. Man ønsker at alle land skal ta sin del av ansvaret. Det bestemmes utifra historisk og nåværende utslippsandel, økonomisk og politisk situasjon i det enkelte land. Kina og USA har vært to de viktigste og vanskeligste landene å få med på klimadugnaden. De slipper ut mest, men har hatt sterk aversjon mot å forplikte seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FN-systemet og pådriverland som EU og Norge har i 20 år kjempet knallhardt for en klimaavtale. Mens vi har ventet, har utslippene gått feil vei. På flyplassen etter Københavntoppmøtet i 2009, møtte jeg en skuffet Gro Harlem Brundtland. Hun sa at hun var i ferd med å gi opp FN, og at forhandlingene burde flyttes over til en gruppe viktige land. Hun var mektig lei av møteplagere og liten fremgang, men ville ikke si det høyt før noen måneder etter. Siden har flere sagt det samme.  

Kritikerne av årets enighet sier at den i realiteten er en ni års utsettelse av den store juridiske avtalen. At vi aldri vil nå klimamålene i dette tempoet. De kaller uviljen og tregheten som den representerer for et svik mot de unge og de fattige. I den nye avtaleteksten står det også nedfelt en dyp bekymring for gapet mellom de kuttene som ble innmeldt etter København-møtet og de kuttene som trengs. Men det er vanskelig å ta store skritt når 190 land skal bli enige. Det at Kina og USA nå har underkastet seg og sagt ja til å bli med på en internasjonal juridisk avtale, er en seier som kan få betydning også i andre internasjonale sammenhenger. Selv om vi ikke vet hvor sterk avtalen i 2015 vil bli, ligger det i kortene at landene skal ta sterkere forpliktelser etter 2020. Det var kanskje urealistisk å tro at vi ville komme noe lengre i år. USA sliter med republikanere og dårlig økonomi. Miljøorganisasjonenes skuffelse må ses i lys av deres rolle som pådrivere og bevisstgjørere av hvilken situasjon vi står overfor.

Så lenge vi ikke løser klimaproblemet, er ingenting bra nok. Men selv om det humper og skumper i FN-forhandlingene, går det rett vei. Det er det eneste internasjonale, legitime systemet vi har. Gevinsten ved å lykkes, en gang, er stor. Men det er på tide å se seg om etter parallelle veier ut av klimalabyrinten. I partnerskap og i grupper av land kan man få gjort mye. Det er regnskogsamarbeidet mellom Norge og Brasil et bevis på. Et enkelt land kan også gjøre noe. Etiopia, som ellers kan kritiseres for mye, har som mål om å bli et mellominntektsland uten å øke sine klimautslipp. For klimanasjonen Norge er det trege FN-sporet nok en grunn til å gjøre mer, både på hjemmebane gjennom klimameldinga og i samarbeid med andre. Det fjerde sporet er næringslivet. Når det går så tregt å styre utviklinga fra toppen og ned, må det satses mer på den motsatte tilnærminga, fra bunnen og opp. Viljen og talentene finnes, bare se på oppmøtet på Zeros klimakonferanse hvert år. Engasjerte gründere og forretningstalenter kan finne nye, grønne stier til målet. De trenger gode rammevilkår og politikere som ser dem og tror på dem, fra lab via testanlegg til ferdig produkt. Kjører vi mange spor, kommer vi raskere fram.