Var konserten Fredsprisen verdig?

Artistlisten på gårsdagens konsert i Nationaltheatret var en hvilken som helst Grammy- eller MTV-utdeling verdig, men var den Fredsprisen verdig?

Har Mariah Carey en eneste gang vist noe som kan likne på et sosialt engasjement? Det må i så fall være den gangen hun uttrykte stor misunnelse overfor de fattige barna i Afrika. - Jeg skulle gjerne ha vært så tynn. Sa Mariah. - Hadde det bare ikke vært for alle fluene. La hun til. Carey har ofte markert seg som det nærmeste popindustrien kommer en ekte Barbie-dukke; pen å se på, men akk så tom innvendig.

- Denne konserten er med på å forsterke budskapet vårt, sa antimine-kampanjens Robert O. Muller da han og Jody Williams fikk slippe opp på scena for en stakket stund. Muller mente den stjernespekkede konserten var med på å få målsetningen om totalforbud av landminer ut til en hel verden.

Jeg tror Muller tar feil. Jeg tror snarere at den formen gårsdagens konsert hadde egner til å overskygge og forflate prisvinnernes budskap og Nobelprisens innhold.

Jeg forstår at det er viktig for både Nobelkomiteen, NRK og deres samarbeidspartnere at Nobelkonserten som TV-show skal nå ut til flest mulig mennesker over hele verden.

Men er det nødvendig å legge seg helt flat av den grunn?

Enhver som klarer å stave ordet R-A-T-I-N-G forstår at at en artistpakke bestående av Mariah Carey, Harry Connick jr., Jewel og Boyz II Men slår an blant amerikanske TV-seere. Men i mine øyne har de ingen troverdighet i forhold til Nobelprisen. Ingen av dem har lagt for dagen noe engasjement for minesaken.

Noe helt annet da med Sinead O'Conner som parallelt med en suksessfull karriere har brukt masse tid og ressurser på et sosialt engasjement. Noe helt annet også med gårsdagens tredje verden-alibi, Youssou N'Dour fra Senegal, som representant for en verdensdel som virkelig føler mineproblemet på kroppen. Noe helt annet også med en rekke andre av verdens ledende artister som gir uttrykk for at de er opptatt av mer enn størrelsen på egen bankkonto.

Men et bra show ble det jo. Strømlinjeformet og profesjonelt til fingerspissene. Så proft at vi nesten kvakk litt da Muller kom trillende i rullestolen sin med følge av Jody Williams. Å ja, det er jo Nobelkonserten vi er på.

Nobelkonserten er i ferd med å bli en tradisjon. Det er vel og bra. Men i framtida ber vi om at Nobelkomiteen bestreber å sette sammen et artistprogram som har noe større sammenheng med prisens innhold.