Vår, krig og poesi

I Paris serverer man poeter til kaffen.

PARIS *Dagbladet+:

SE LØVET SPRETTER, sa fotografen. Jeg hadde ikke registrert enda at vi hadde kommet så langt. Men selv etter mange år tar det sin tid å venne seg til at våren begynner så tidlig. Men det gjør den. Og på fine dager nå trekker folk ut på fortauskafeene og diskuterer i timevis verdens elendighet over en kopp beksvart kaffe. Med tilhørende glass vann. Franske kelnere er så vennlige at de serverer begge deler samtidig, og aldri spør om hvor lenge man har tenkt å sitte ved det bordet uten å bestille noe mer. Man blir ikke jaget fra et kafébord i Paris. Unntatt hvis det blir så seint at det er på tide med frokost.

I ÅR SKAL DET som vanlig være vår og poesi, for femte året på rad. Man serverer poeter ved siden av kaffen på kafeen på hjørnet. Det piffer opp med litt kultur ved siden av egne filosofiske betraktninger. Fra Paris til Saint Tropez, via Clermont Ferrand, har kulturdepartementet engasjert poeter som skal komme og deklamere egne verker. «Ordene er den eneste adgangen til det jeg kaller det skjulte,» sier Jean-Pierre Siméon, organisator. «Bare poeten er i direkte forbindelse med det ukjente som er viktig for oss.» Man blir grepet av alvoret. Her er det ikke snakk om å distrahere eller ramse opp vakre ord. Selv om det lekende aspektet også hører med. Her skal det være intenst, radikalt og på grensen til det uoppnåelige. Poetenes vår er blitt en institusjon. Så fort løvet spretter, tenker man poesi. Er ikke det vakkert nok? Poesi er en vårens kunst.

SAMTIDIG KAN MAN ikke unngå å ha langt mer verdensomspennende tanker for tida selv om det er vår. Krigen, virtuell eller reell, er det store samtaleemnet langs kafébordene. De fleste føler seg fornøyde med Frankrikes diplomatiske ståsted. Alt for å unngå krig. Samtidig registreres små, individuelle reaksjoner. Forretningsmannen fra Kuala Lumpur som plutselig havner i Paris fordi han i år foretrekker å fly Air France framfor British Airways, og da ender i Paris i stedet for London. Eller avisselgeren på hjørnet som nekter å ta inn amerikanske aviser etter alt det negative de har skrevet om Frankrike. Det nytter med de små aksjonene, selv i store sammenhenger. Det eneste er at man allerede frykter hva Chirac vil måtte gjøre hvis «dear George» bestemmer krig, med eller uten FN. Vil han ikke måtte melde Frankrike inn i styrkene i siste liten? Med halen mellom beina? Og mange har ikke tilgitt Chirac at han lot seg velge med et overveldende flertall mot Le Pen og ikke husket å takke velgerne etterpå. Og det er snart nøyaktig et år siden. Da var det også vår. Da sto det om livet.