Vår kulturarv smuldrer opp

Hva er visten med et nytt anlegg under jorden med klima- og filteranlegg når alt vi flytter inn er fullt av årtiers skitt og støv - eller allerede ødelagt?

Kulturarv er så mangt. Skitten kulturarv er enda mer fordi det er kulturarv med «nogo attåt». «Nogoattåt» oppfattes gjerne positivt. Men i tilfellet Nasjonalbibliotek og kulturarv er dette negativt, både for de som bruker oss nå, og for fremtidige brukere. Den del av kulturarven som vi forvalter, vil fremstå i et gunstigere lys hvis den ble renset og gjort tilgjengelig.

Den flotte, monumentale bygningen på Solli plass som heter Universitetsbiblioteket, huser nå Nasjonalbibliotekets samling av bøker, tidsskrifter, pamfletter og andre småtrykk som er trykket i Norge siden 1643. Bygningen inneholder også en av landets viktigste samlinger av unika, materiale som det bare finnes ett eksemplar av. Det vil f.eks. si manuskripter av Ibsen og Bjørnson, musikkmanuskripter av Grieg og Tveitt, kobberstikk fra det 18. århundre, håndkolorerte kart, historiske fotografier, illegale aviser fra krigen 1940- 45, teaterhistorisk materiale og mye mer.

Stenbygningen ble bygget i 1913 og synliggjør at politikerne da mente skriftkultur og bibliotek var sentrale deler av kulturarven og av vårt kulturelle liv. Men selv monumentale bygninger trenger renhold, vedlikehold og oppussing. Dette har ikke vært statens sterkeste side. Renholdet ble redusert i takt med bevilgningene (det ble slutt på støvsuging av bokhyller ca. 1970), vedlikehold er holdt på et minimum, og oppussing har praktisk talt ikke funnet sted. Dette hevner seg nå på kulturarven. Med økt trafikk, vinduer som ikke er tette og en luftsirkulasjon som hvirvler støvet rundt, har vår skriftlige arv fått avleiringer av årtiers støv på seg - avleiringer som er helt ødeleggende for videre bevaring av kulturarven.

Folk fra politikk og departement har besøkt huset vårt. De har alle vært rystet over hvor dårlig vedlikeholdt huset er, og under hvilke kummerlige forhold dette unike materiale blir oppbevart. De har alle vært så opptatt av at forholdene for den norske kulturarven var så dårlige at vi ansatte nesten følte oss neglisjert - vi skulle jo tross alt utføre vår daglige dont i dette helsefarlige og brannfarlige bygget. Men politikernes engasjement ga oss et håp om at kanskje forholdene ville bedre seg.

Politikerne konkluderte til slutt med at noe måtte gjøres, og det ser nå ut til at Nasjonalbiblioteket i Oslo skal få et lite, nytt magasinbygg om et par år. Det betyr at det meste av vår skriftlige kulturarv skal få det bedre. Med tiden vil de ansatte også få det bedre, for den gamle bygningen skal pusses opp. Alle ansatte gikk entusiastisk i gang med planer for det som skulle bli et nytt og bedre liv for bøkene - og for oss. Selv om vi visste at vi hadde fem turbulente år foran oss, så vi lys i enden av tunnelen. Materialet ble detaljberegnet, og tidsstudier for rengjøring og innlegging i syrefrie omslag utført. Tallene som fremkom ble barbert ned til et minimum. Vi vet at ingen bibliotektrær vokser inn i himmelen.

Men vi var jo optimister, fordi vi trodde vi skulle få det bedre.

Så kom budsjettet for 2001, og vi skjønte at vi hadde gledet oss for tidlig. Vel var det satt av penger til et nytt bygg, men intet til å kjøpe syrefrie bokser, mapper og konvolutter som hindrer oppsmuldring av unika. Penger til å støvsuge bøker eller legge gamle tidsskriftårganger inn i esker finnes heller ikke. Og det er slett ikke satt av midler til å konvertere gamle kortkataloger slik at informasjonen ble tilgjengelig for alle på Internett. Med andre ord skulle den skitne nissen være med på flyttelasset til et nytt magasin.

Hva er vitsen med et nytt anlegg under jorden med klima- og filteranlegg når alt vi flytter inn er fullt av årtiers skitt og støv?

Og hvori ligger oppmuntringen for ansatte som må påregne å fortsette sitt arbeid i et miljø som forårsaker astma, støvallergi og eksem?

Vi har to teorier som kan forklare dette.

Den første går ut på at de bevilgende myndigheter mener at vi kan klare alt innenfor dagens rammer. Men hele Nasjonalbibliotekets budsjett (Rana og Oslo) er ikke tilstrekkelig til daglig drift, utbygging og lagring av digitalt materiale og bevaring av gamle bøker. For NB Oslos del er 85% av budsjettet bundet opp i lønn og husleie, og da har vi 15% igjen til drift. Det skal gå til innkjøp av bøker om Norge (i utlandet), manuskripter (Ibsen-brev er ganske dyre), porto, bibliotekmøter, reparasjon av maskiner, kontorrekvisita m.m. Vi har med andre ord ikke store ressurser å sette inn i arbeidet med å rengjøre og tilgjengeliggjøre det norske materialet.

Den andre teori går ut på at ingen verken i kultur- eller forskningssektoren noen gang har fått folk i departement og Storting til å forstå at nye maskiner også trenger et innhold. Det kan virke som om man blir så fascinert av de muligheter nye medier gir, at man glemmer at disse medier er avhengig av et innhold for at de skal være interessante. Nåtiden er digital - hevder noen. Det kan så være, men foreløpig er det meste, selv av det som utkommer i dag, ikke tilgjengelig i digital form. Og hva så med de vel 350 år siden vår første bok ble trykket i Norge i 1643? Skal årene kastes på historiens søppelhaug? Bøkene blir i hvert fall ikke digitale uten arbeidsomkostninger. Digitalisering løser heller ikke problemet med støv og syreholdig emballasje. Ingen kan vel heller mene at har man digitalisert f.eks. Ibsens skuespill, så kan man kaste manuskriptene og de trykte utgaver og nøye seg med den digitale versjon?

Hvordan skal Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo så løse problemene?

Vår foreløpige konklusjon er å stenge hele biblioteket slik at alle ansatte kan være med på å støvsuge, pakke om og konvertere kortkatalog til maskinleselig form. Håndskriftsamlingen må bruke tiden til å pakke om Ibsen-materiale i stedet for å legge det til rette for brukerne. Det arbeides med Grieg, Tveitt, norsk folkemusikk og biografier om nordmenn. I den tid vi er stengt, vil alt vårt materiale - bøker, manuskripter, kart, bilder - være absolutt utilgjengelig. Det passer godt inn i alle statistikker som viser at forskning og kulturformidling i Norge har lav prioritet.

Vi har ikke spesiell lyst til å bidra til at forskning og kulturformidling i Norge nedprioriteres. Vi var i utgangspunktet klar over at alle ansatte måtte delta i den store flytteprosessen. Vårt budsjettforslag for 2001 gikk ut på at med ekstrahjelp og stor innsats fra det vanlige personalet skulle vi klare å legge forholdene til rette for en vellykket flytting til nytt magasin. Med ekstrahjelp ville vi kunne holde biblioteket åpent, om enn med et noe redusert servicetilbud.

Men for å få det bedre om fem år, må vi stenge huset. Da behøver vi ikke å gjøre rent hver dag i publikumslokalene og kan bruke de 700000- 800000 kronene vi dermed sparer, til å kjøpe syrefri emballasje i år. Lesesalen kan vi ta i bruk som arbeidsplass for ansatte som pr. i dag har det for trangt til at de kan rengjøre og ordne materiale på pulten. Ved å knipe på utgifter til vanlig drift vil vi kanskje få råd til å leie inn litt hjelp til støvsuging av bøker.

Vi inkluderte også et forslag om konvertering av kortkataloger til digital form fordi vi ønsket å fremstå som et moderne bibliotek. Om enn fremtiden blir mer og mer digital, trodde vi det ville være maktpåliggende for en kulturnasjon å ha med litt av forhistorien inn i fremtiden. Det koster penger å ansette folk til å legge ut på nettet informasjon som tidligere bare har vært tilgjengelig i kortkataloger. Pengene har vi ikke fått. Norge satser nå stort på å være med i den internasjonale informasjonsflom. Trenger vi da ikke lett tilgang til informasjon om alt som er utgitt i Norge? Om vi i europeisk sammenheng kom svært sent i gang med å trykke bøker, behøver vi vel ikke være blant de siste i Europa til å gjøre de nasjonale kataloger tilgjengelige for alle?