Vår mann fra Texas

Skuespiller Tommy Lee Jones (62) er i prærievinden som aldri før. Nå i to steinbra filmer. Han er mann av få ord. Både på film og i det private. En uramerikansk helt? Ja, en real bondetamp fra Texas som misliker Hollywood.

Elko, Nevada (Dagbladet):

Det satt en fyr i baren, en kvart indianer ved navn Tommy Lee Jones. Han hadde beina godt plantet på reilen, stirret ned i glasset med verdens mest ulykkelige øyne. På jukeboksen hørtes Emmylou Harris’ såre stemme som fortalte historien om «Pancho & Lefty».

Er dette sant? Kanskje, men landskapet i Nevada, New Mexico og Texas minner mye om denne skuespilleren: sorgtungt, øde, gåtefullt, furet og med nedlagte veikorer langs en skabbete highway.

Du er kanskje dundrende uenig, men jeg tenkte nå sånn etter å ha tilbrakt nærmere fem timer sammen med Tommy Lee Jones på kino i «No country for old men» og «In the Valley of Elah». Tommy Lee Jones ville garantert ha ristet på hodet av en slik mytisk sammenlikning.

Men, tilbake til Elko som ligger en åtte timers biltur fra Las Vegas. En ferd som bør utføres i en Ford Thunderbird.

FOTOINDIANER MARTINSEN og undertegnede leide en slik høvdingbil for noen år siden for å være med på The Cowboy Poetry Gathering. Elko var kledd i hatter, Tommy Lee Jones-kopier, dikt og countrymusikk: natta og bardisken lang.

I tre døgn levde vi med de tause samtalene, noen dystre blikk, latter, den stillfarne lyrikk, folklore, tradisjonell westernkultur og de enkle basisverdier om hva som er rett og galt vest for El Paso.

Tommy Lee Jones har ofte spilte roller der denne typen lov og rett er framtredende, men han gjør det uten å framstå som en endimensjonalt tufs. Han er vår mann fra Texas.

Tommy Lee Jones i No Country for Old Men. Foto:Filmweb
Tommy Lee Jones i No Country for Old Men. Foto:Filmweb Vis mer

BARE SÅ DET ER NEVNT: du skal slippe å lese en hyllest til Guds eget land, krigspresident George W. Bush, flagget, hesten og mammas blåbærterte, selv om skribenten elsket å leke cowboy og indianer som guttunge. Vi som hater Amerika, elsker det også.

Det er derfor på tide å trekke sceneteppet til side og hente fram den virkelige Tommy Lee Jones, Texas-født i 1946, var en god amerikansk fotballspiller, gift for tredje gang og er litteraturutdannet ved Harvard der romkameraten het Al Gore.

Lee Jones skulle som kjent ha vært i Oslo i forbindelse med Fredsprisutdelingen og showet, men han meldte avbud. Grunnen var av personlige årsaker som det heter. Lee Jones sa ingenting annet.

Skuespilleren er da også kjent for å være én som ikke sier for mye, og det er svært få store intervjuer han har gitt til pressen. Han blir oppfattet som tverr, sur og litt gretten. Når ble det forresten ulovlig?

Ved et par anledninger har han løftet litt på de dystre øyelokkene og snakket om Hollywood, Texas og kuer. Hjemme i staten Texas har han en ranch der det etter sigende skal jobbe rundt 100 kugutter. De driver oppdrett av hester og gammeldags kvegdrift. Sjefen sjøl liker fysisk arbeid sjøl og han er kjent for å være en av de aller beste rytterne.

Lee Jones har ved flere anledninger sagt at han aldri kunne tenke seg å flytte til Hollywood fordi han ser på seg sjøl som en real bondetamp. Og hvis noen i Hollywood kaller ham nettopp det, en bondetamp, da blir han stolt.

BONDETAMPEN Lee Jones har vi i 2008 foreløpig sett i to nevnte kanonfilmer. En ny Lee Jones-film til er nettopp ferdiginnspilt.

62-åringen filmdebuterte for 38 år siden i en av tidenes tåreperser under banneret «Love Story» med Ryan O’Neal. Etter dette spilte Lee Jones i diverse tv-serier og fikk noen mindre filmroller.

Vår mann fra Texas

Sakte, men sikkert har han opparbeidet seg status som hel ved. En karakterskuespiller - som trives på teaterscenen også- som viderefører den maskuline filmarven sammen med staute karer som Clint Eastwood, Gene Hackman, Jack Nicholson, Robert De Niro (gradvis), Al Pacino (gradvis) og i det siste George Clooney.

DETT ER ET KNIPPE SKUESPILLERE som etter hvert våger å ta roller der de ikke på død og liv må framstå som potente førsteelskere, men som modnes og eldes med røff verdighet.

Lee Jones er definitivt en slik type, men han har sagt at han ikke akkurat er en snobb når det gjelder hvilke roller han takker ja til. Han tar det som byr seg så lenge det er gode penger å hente; om han så «må vise seg fram i pirrende undertøy sydd for skjøge og madonna.»

Bra mann, med eksepsjonelt sørgmodig øyne kombinert med et lavt stemmeleie. Det oser også troverdig av åpningsreplikken i «No country». Lee Jones som sheriff Ed Tom Bell uttaler:

- I was sheriff of this county when I was twenty-five years old. Hard to believe. My grandfather was a lawman; father too. Me and him was sheriff’s at the same time; him up in Plano and me out here. I think he’s pretty proud of that. I know I was.

For et par år siden regidebuterte Lee Jones med «Three burials of Melquiades Estrada». For denne fikk han to gjeve priser under filmfestivalen i Cannes: beste mannlige skuespiller og beste manus.

Dette er også et grenseepos fra Mexico og USA, omtrent fra det samme området Oscar-suksessen «No country for old men» opererer i.

Lee Jones-regien er en vemodig og stillferdig perle som av en eller annen grunn aldri ble satt opp på kino her i landet. Den er å få kjøpt på dvd og kan trygt anbefales: En moderne westernfilm uten de store faktene, men med dvelende landskapsbilder og skarpskodde replikker uten overflødige ord. De tre begravelsene er nært beslektet til suksessen signert de fantastiske Cohen-brødrene.

I «IN THE VALLEY OF ELAH» spiller Lee Jones den pensjonerte sersjanten Hank Deerfield med krigserfaring fra Vietnam. Han er patriot og far til en Irak-krigende sønn ved navn Mike.

Deerfield får etter en stund nyss om at sønnen, som er forventet hjem, er savnet. Hank reiser til Fort Rudd i New Mexico for å lete etter ham og treffer Mikes soldatvenner. Etter en stund kommer det for dagen at Mike er drept. Det viser seg at det amerikanske forsvaret legger et tungt og byråkratisk lokk over saken. Hank lar seg ikke stoppe og det hele ender med at han heiser flagget opp ned.

Et symbol brukt av militært personell for å signalisere at situasjonen er ute av kontroll. Vi kan lese denne flaggheisingen politisk hvis vi ønsker å provosere: om en supermakt i nærheten av kaos. Militært, moralsk og økonomisk takket være en annen bondetamp fra Texas.

Lee Jones tolker papparollen briljant.

Han var da også nominert til en Oscar-pris han ikke fikk. Filmen ble ikke like godt mottatt i USA som i Europa. Det henger nok sammen med at Irak-krigens forbannelser fortsatt er alt for nært innpå det amerikanske folket.

Lee Jones har fått én birolle-Oscar hittil: i 1993 da han spilte U.S. Marshal Sam Gerard i «Jaget» sammen med den karakterfattige Harrison Ford.

Han var også Oscar-nominert to år tidligere for rollen som Clay Shaw i «JFK - saken fortsetter». Vår mann var også suveren i den storslåtte tv-serien «Lonesome Dove». Noen vil også huske ham fra «Klienten» sammen med Susan Sarandon (som spiller hans kone i «In the Valley of Elah») eller i «The Hunted» sammen med kvalitetsgærningen Benicio Del Toro.

I 2006 dukket han opp i den snåle «A Prairie Home Companion». Andre relativt greie filmer er solide «Coal Miner’s Daughter», spennende «Mannen fra Berlin», dramatiske «Kapring på åpent hav», kyniske og sprø «Natural Born Killers» og pengemaskinen «Batman Forever». Pluss pluss.

For drøye ti år siden slo han seg også sammen med morsomme Will Smith. Det ble braksuksessen «Men in Black» som selvsagt fikk en svakere oppfølger der de to fortsatte jakten på utenomjordiske vesener. Dette viser bredden i Lee Jones sin storhet som skuespiller.

Rulletekst: Mannen i baren i Elko reiste seg. La ti dollars på disken. Gikk mot døra. Nikket forsiktig med hodet. Ble borte.

Det var ikke Tommy Lee Jones. Ei heller Javier Bardems alter ego Anton Chigurh. Da hadde nordmennene i baren tisset på seg og ropt:

Call it, frendo.

Tom Stalsberg er

journalist i Dagbladets kulturavdeling.