Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vår mann i Havana

Noen gamlinger måtte til for å få den kubanske musikken framfra glemselen - og til jazzfestivalen i Molde. Magasinet besøkte den største av dem alle - IBRAHIM FERRER (73).

- NEI, IBRAHIM KOMMER IKKE. Bussen har nok punktert, fastslår Omara Portuondo (70). Hun har nettopp fortalt den sensurerte pressen i Havanna om sin nye plate i Buena Vista Social Club-serien. Hun har en fargesprakende lett kjole på seg og bærer den som bare en afrokubansk diva kan gjøre det. Den kjente Che- og Fidel-fotografen Alberto Korda er også til stede - og i svært lystig lune hyller han sin Omara, Buena Vista-gjengen og kubansk musikk i sin alminnelighet.

DET SMÅGALE PROSJEKTET World Circuit-sjefen og produsenten Nick Gold fikk med seg Ry Cooder på, har satt spor i folks bevissthet i Vesten. Og på Cuba. I det slitne kommunistlandet har også de gamle versjonene av Cubas musikkskatter - son, danzsn, bolero, guajira, tumbao, criolla, mambo og habanera - snudd livet på hodet for en gjeng gamlinger.

Den smilende og flotte pianisten Ruben Gonzalez (80) er også på plass på Omaras lansering. Alle som var på pressekonferansen reiste seg opp og trampeklappet da den gamle kroken - med god hjelp av sin datter og datterdatter - stavret seg opp til podiet for å kysse sin diva. Omara.

Han sitter på podiet og er spandabel med slengkyss. Han er en flott gammel mann, og han sier ingenting. Bare smiler og snakker lavt til noen av sine musikerkollegaer. Men Ibrahim - mannen som alle venter på? Nei, bussen har nok punktert.

Omara, som jeg bare noen dager før møtte i Paris, skjønner jeg har lyst til å møte Ibrahim. Den mest sentrale i filmen og på Buena Vista-platene.

- Omara, kanskje vi kan høre med agenten hans om han vil møte meg?

- Nei, han har ingen agent.

- Kanskje vi skal ringe ham, da?

- Nei, han har ikke telefon, sier Omara.

Ibrahim Ferrer - Grammy-vinner som har solgt millioner av album og som turnerer verden rundt - har ikke telefon.

Omara gir meg en lapp.

DER STÅR ADRESSEN til Ibrahim Ferrer.

- Bare hils fra meg. Da går det bra, smiler Omara, før Ruben Gonzalez kommer opp på siden av henne og krever et kyss. Da smiler hun enda mer. Jeg og bergensjenta Ingvill Morlandstø, som studerer kubansk musikk i Havanna, tar en taxi fra det internasjonale presse(kontroll) sentret til bydelen Cerro, som ikke ligger langt fra Revolusjonsplassen der Castro holder sine taler. Vi stopper rett utenfor huset der herr Ferrer visstnok skal bo.

Kolonihuset er blant dem som har fått et malingsstrøk. Det samme har den ærverdige jernporten. Porten er lukket. Ikke fordi folk ikke er velkommen inn, den er ikke låst. Det er fordi bikkjene skal holde seg ute. Ettermiddagssola kaster lange skygger og legger et rødt slør over gata. Noen unger herjer med noen bikkjer som helst vil pleie seg sjøl. En amerikansk Cadillac fra før revolusjonen buldrer sløyt forbi. Jeg kikker inn i det mørke rommet bak jernporten. En sliten rød sofa. Et nytt spisebord i glass. Det må pinadø være her han bor. Veggene er fulle av trofeer - både av Buena Vista Social Club-plata og av Ibrahim Ferrers. Gullplater, platinaplater - og hva vet jeg.

I ET HJØRNE I STUA drar jeg kjensel på hans santeriafigur San Lazaro, som han stolt viste fram i filmen til Wim Wenders. Den afrokubanske figuren er selve personifiseringen av sykdom og elendighet, men hvis du steller godt med ham, får du beholde helsa. Foran helgenen San Lazaro står en liten krukke, der familien sikkert har lagt ned ulike hemmelige gaver. Jeg banker på jernporten. Ingenting skjer. Jeg banker hardere.

Ut av halvmørket kommer en mann i 30-årene. Han er vennlig og inviterer oss inn. Dette er ikke det samme hjemmet som ble vist på filmen. Ibrahim Ferrer har flyttet derifra. Nå bor han sammen med åtte andre i familiemedlemmer i et større hus, i et mer attraktivt område.

Kona til Ibrahim - eller sekretæren, som han kaller henne - er tilbakeholden. Hun vil ha mannen sin for seg selv når han først er i landet. - Dessuten er det mange kontrakter og slikt, og det er ikke sikkert plateselskapet liker at han tar imot dere, fortsetter hun - men blir avbrutt av en skikkelse i døra. Ibrahim Ferrer.

HAN SMILER OG SER strålende opplagt ut, og inviterer oss inn i stua. Han har vært til akupunktur på sykehuset, forteller han. Derfor kunne han ikke komme på lanseringen av Omaras plate. Han er lei seg for det, men for en mann i hans alder går helsa foran alt annet.

- Jeg gjør det samme som baseballspillerne og bokserne må gjøre for å holde formen oppe. Det er ikke slitsomt å turnere. Det handler om et ønske om å jobbe. Om å få formidlet musikken, og få sett hvordan det ser ut rundt om i verden. Det gir meg energi å få være med på alt dette.

- Hvordan holder du stemmen din ved like? - Det finnes ingen oppskrift. Jeg har røykt hele livet, inntil for fire måneder siden. Da fant vi ut at det ikke var bra for verken stemmen eller helsa mi. Men jeg har ikke sluttet å drikke rom. Det er viktig, men jeg drikker bare litt. Han har røykt siden han var begynte med musikk som 12-åring, men etter en lungebetennelse i Mexico fikk han pustevansker, og da var det intet valg. Selv om det var vanskelig for Ibrahim. - Legen sa at hvis jeg ikke sluttet å røyke, så kunne det gå galt.

BUENA VISTA SOCIAL CLUB-albumene og filmen har betydd så mye for Ibrahim Ferrer at han synes det er vanskelig å forklare det. - Av og til tror jeg at jeg drømmer. Men når jeg klyper meg i armen, kjenner jeg at det gjør vondt. Det var ingen som hadde forventet dette, sier Ibrahim, og peker opp mot San Lazaro - som henger på veggen i hjørnet.

Hver dag får han en skvett rom og andre gaver, og derfor går det ham godt i livet. Noen annen forklaring har i hvert fall ikke Ibrahim.

- Har «Buena Vista» forandret livet ditt?

- På noen måter. Men jeg er akkurat den samme typen som jeg alltid har vært. Min familie og jeg bor bedre. Vi har ny leilighet og noen nye møbler. Dessuten har jeg nå mulighet til å rekke ut en hånd til familie og venner. Nå kan jeg hjelpe litt. Det er min måte å gjøre det på, sier Ibrahim og legger til mens han ser på sin Santos: - Og hvis Gud vil, så får jeg muligheten til å fortsette dette.

I en stue lenger inn sitter familien hans og ser på fjernsyn. Det er det som er livet for ham - og for den saks skyld de fleste kubanere - når han ikke er på turné.

- Tidligere hengte jeg rundt i gata, men det er mindre av det nå. Nå lever jeg et stille og rolig liv.

- Albumet ditt er ikke utgitt på Cuba. Hva synes du om det?

- Jeg skjønner det ikke. Samtidig så har kubanerne hørt på denne typen musikk i hundre år, sier Ibrahim. Han er glad han og de andre gamle legendene har fått den anerkjennelsen de nå har fått, og røper også at han kommer med en ny plate. Hvis alt går etter planen kommer den i løpet av neste år.

FØRST STÅR NORGE og den 40. internasjonale jazzfestivalen i Molde for tur.

Han mener han har vært i Norge før - og forbinder vakker natur med Norge.

- Og en film! sier han. - En film? - «Los Comandos» het den, og handlet om krigen mot tyskerne. Den fikk meg til å tenke litt. Lille Norge som sloss mot det store landet. Filmen fascinerte meg.

- Fordi det minner deg litt om USAs «krig» mot lille Cuba?

- Kanskje, sier Ibrahim og sier at han egentlig ikke liker så godt å bli intervjuet.

- Jeg er så redd for å si noe feil, sier han. Vi går ut i gata der en nabo står på hodet nedi motoren - og der sola og enden av gata møtes. Han skal få et siste spørsmål:

- Når skal du legge inn telefon?

- Ha! Den som kan si det. Jeg har søkt om å få innlagt telefon siden 1963, og har ennå ikke fått det!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media