Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Var Robinson Crusoe rasist og imperialist?

Verdens første realistiske roman fyller 300 år. Men det er skuffende å lese den som voksen.

IMPERIALIST: Robinson Crusoe redder en knelende Fredag fra kannibalene. Illustrasjon fra en fransk barneutgave av romanen, utgitt en gang på starten av forrige århundre.. Foto: NTB SCANPIX
IMPERIALIST: Robinson Crusoe redder en knelende Fredag fra kannibalene. Illustrasjon fra en fransk barneutgave av romanen, utgitt en gang på starten av forrige århundre.. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Da jeg leste denne fortellingen som gutt, det var liten bok med fine fargetegninger, sytes jeg forferdelig synd på den stakkars sjømannen som ble skylt i land på en øde øy og levde alene i mange år, sammen med skipshunden sin og en liten geitekilling. Bildet som har brent seg fast, er Crusoe i den rare skinnhatten sin, der han sitter ensom på en bakketopp og skuer ut over det veldige havet.

Spennende var det å lese om livet til sjøs, og om den store stormen. Og om Robinson som svømte ut til vraket, laget en flåte og berget i land en hel skipslast med mat og møbler, børser og pistoler.

Og ennå var det mange herlige boksider igjen før Crusoe fant fotavtrykket i sanden og møtte Fredag.

Før de sammen seirer over kannibaler og mytterister og seiler hjem til England. Vi hadde nettopp lært det på skolen: All’s well that ends well.

Udødelig

Romanen har i generasjoner vært enormt populær og en favoritt for gutter i alle aldre, i klasse med udødelige verk som «Gullivers reiser» og «Skatten på Sjørøverøya».

Det fortelles at filologen og historikeren Halvdan Koht, utenriksminister for Arbeiderpartiet, leste «Robinson Crusoe» 17 ganger som åtteåring.

I dag vil mange unge forbinde boka med ordet robisonade, og diverse TV-serier der poeget er, nettopp, å overleve isolert på en øde øy.

For helt å forstå Daniel Defoes renommé som forfatter, og betydningen av «Robinson Crusoe», må man vite at boka blir betegnet som litteraturhistoriens første realistiske roman.

FORFATTER: Daniel Defoe (1660-1731), malt av Charles Knight i 1837. Foto: NTB SCANPIX
FORFATTER: Daniel Defoe (1660-1731), malt av Charles Knight i 1837. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Og realistisk er Defoe, også i den forstand at han bygget sin beretning på den sanne historien om sjømannen Alexander Sellkirk, som overlevde fire år på en øde øy utenfor kysten av Chile.

Neppe noen britisk bok overhodet har resultert i flere utgaver, oversettelser eller spinoffs i form av filmer, TV-program og tegneserier. På norsk kjenner vi barneboka «Håkon Håkonsen, en norsk Robinson» fra 1873, senere filmatisert i 1990 med stor suksess, regissert av Nils Gaup.

En skuffelse

Å lese den komplette utgaven på 370 sider, nyoversatt fra forlaget Bokvennen ved 300-årsjubileet for den første utgivelsen i London 1719, er en blandet opplevelse - for ikke å si en stor skuffelse.

Ikke fordi språket utdatert og vanskelig å lese; Daniel Defoe har skapt setninger med glidende rytme og syntaks, vel ivaretatt av den samvittighetsfulle norske oversetter Peter Fjågesund.

Selv om teksten er uten kapittelinndeling, og kursiveringene synes mange og rare, er det slett ikke vanskelige å lese perioder på hundre ord over en halv bokside: Ordene bukter og slynger seg som serpentiner, se bare på denne skildringen av møtet med Fredag:

«Jeg signaliserte til ham om å komme til meg, og ga ham alle de oppmuntrende tegn jeg kunne komme på, og han kom nærmere og nærmere og nærmere, mens han knelte for hvert tiende eller tolvte steg for å vise at han var klar over at jeg hadde reddet livet hans: jeg smilte til ham og, og betraktet ham med vennlig blikk, og ga tegn til at han skulle komme enda nærmere; til slutt kom han helt bort til meg, og så knelte han igjen, og grep om foten min og plasserte den på hodet sitt, dette lot til å være tegnet på at han sverget på å være min slave for alltid; jeg reiste ham opp, viste ham min velvilje, og oppmuntret ham alt jeg kunne.»

Villmann og herre

Derpå erklærer Crusoe at han heretter vil kalle Fredag for «villmann» og at han selv skal tiltales som «master».

Selv om Crusoe forsikrer oss om at «aldri hadde et menneske hatt en mer kjærlig og pliktoppfyllende tjener enn Fredag», har ord som villmann og herre ingen god klang i det 21. århundres globaliserte samfunn, der ordet rasisme trekkes fram som et trumfkort fra begge sider av bordet i tide og utide.

Skarpest framkommer rasismekritikken i romanen «Foe» fra 1986, av den sør-afrikanske forfatteren John M. Coetzee. Hovedperson her er Susan, en kvinne i 1700-tallets England som leter etter sin bortførte datter. Etter et skipsforlis lander hun på en øde øy og møter en viss Crusoe, som lever der tilfreds og fredelig med sin Fredag, en svart mann som ikke kan snakke. Tolkningen er at nobelprisvinneren her ønsker å gi stemme til verdens undertrykte, urbefolkningen og kvinnene.

Mange slags slavedrivere

Interessant nok lar Defoe, realismens forfatter, rasismen og undertrykkelsen ta mange veier: Den gode Crusoe opptrer innledningsvis som plantasjeeier og slaveeier i Brasil. Men på et tokt til Afrika-kysten blir han selv tatt som slave av maurerne og ført i lenker til kysten av Algerie, en skjebne som ble mange vantro sjøfolk til del.

I de populære ungdomsbøkene ble nok denne delen av Crusoes eventyr pyntet på, eller helt utelatt.

Det som ikke lot seg påpynte eller utelate, og som framtrer ekstra tydelig gjennom den voksnes lesebriller, er Defoes hyllest til ideen om det engelske imperium. Her er jeg i godt selskap med James Joyce, skaperen av «Ulysses», som uttalte at Crusoe er det sanne symbol på den britiske erobringslyst: Kastet i land på en fremmed øy med en kniv og en rørstump i lomma, blir Robinson Crusoe knivsliper, astronom, pottemaker og arkitekt, han blir skredder, paraplymaker og prest. Han er den sanne prototypen på en britisk kolonist, som straks gjør den pålitelige villmannen Fredag (han ankommer på en uheldig dag) til underdanig tjener. Hele den angelsaksiske ånden er i Crusoe, oppsummerer Joyce, som var irsk og visste hva han snakket om.

Her skal det tilføyes at Defoe var en mangfoldig herre i konstant pengenød – han livnærte seg tidvis som spion, journalist og polemiker; en innbringende spesialdistanse var å debattere med seg selv i avisene. Og han er ikke er uten humor når han lar Crusoe erklærer øya som sin, og alle levende skapninger, geiter og villmenn inkludert, som sine undersåtter.

Det betyr ikke at Crusoe er en mild mann som vender det annet kinn til.

I kampen mot kannibalene på øya (de vil steke en spansk kaptein til middag), går «generalissimus» Crusoe til angrep med Fredag som «generalløytnant», og de dreper 21 villmenn «i alt».

En viss prektighet

I utgavene beregnet på ungdom har forlagene også kuttet kraftig i Crusoes religiøse grublerier, som for Defoe var noe av det viktigste. Forfatterens budskap er at du skal gjøre som Gud vil. Øyfortellingen er således en innprenting av gode dyder som selvtillit, selvbeherskelse og nøysomhet. Kort sagt: Vær arbeidsom, flittig og from, og det skal gå deg godt, og du skal leve lenge i landet.

Det besteborgerlige, puritanske og infantile inntrykket forsterkes ytterligere av Crusoes fraværende seksualliv. Han blir gift i en bisetning helt mot slutten av romanen.

Robinson Crusoe framstår rett og slett som prototypen på en britisk kolonist og rasist.

Karl Marx kalte Crusoes liv på øya en kontrast til kapitalistisk vareøkonomi. Men den kontrasten opphører når Robinson etter 28 år, 2 måneder og 19 dager kan seile hjem til England, om bord på skipet til den spanske kapteinen som ble reddet fra kannibalene. Vel hjemme i England høster han av sine investeringer i Brasil og blir en holden mann, en mann fjernt fra guttebokas bilde som har brent seg fast:

Crusoe som sitter ensom på en bakketopp og skuer ut over det veldige havet i håp om å se et skip.