Vår skjulte filmarv

Skal vi få en virkelig god og variert filmproduksjon i Norge, er ikke mer penger og større produksjonsvolum alene det saliggjørende. Uten et virkelig robust forhold til filmarven, og mulighetene til å lære av historien, vil vi aldri finne en egen identitet og lære av våre feil. Filmarven må bli mer synlig og flittigere brukt, både av allmennheten og av filmbransjen. Når myndighetene satser så sterk på filmproduksjon i dag, er det et tankekors at bevisstheten omkring filmarvens betydning er så liten.

UNESCO har utpekt lørdag 27. oktober 2007 til verdens filmarvdag, og dette markeres over hele verden med ulike arrangementer. Dette er et forsøk på å rette søkelyset mot vår audiovisuelle hukommelse, og vise at filmhistorien ikke bare er noe som hører hjemme i arkiver og i historiebøker, men at en levende filmhistorie bidrar til å skape en mer vital filmkultur. Som igjen kan bidra til at bedre nye filmer produseres.

Regjeringen la i mars i år fram Stortingsmeldingen «Veiviseren for det norske filmløftet». I pressemeldingen skrev Kultur- og kirkedepartementet at dette var «den største og bredeste gjennomgangen av norsk film siden 1980-tallet». Regjeringens filmpolitikk var offensiv, og målene var styrket filmproduksjon og øket publikumsoppslutning. Norsk film skal beholde sin høye kvalitet, kanskje bli enda bedre, og i hvert fall bli mer variert. Kvalitet og mangfold var stikkordene, og målene konkrete. Produksjonen av spillefilm, som har økt sterkt det siste tiåret, skulle ytterligere økes. 25 kinofilmer skal produseres hvert år, hvorav fem er barnefilmer og fem dokumentarfilmer. Norsk film skulle ha 25 prosent av kinobesøket som mål.

Et av midlene for å realisere de høye målene for filmproduksjonen, var en reorganisering av de institusjoner som forvalter filmpolitikken. Norsk filminstitutt, Norsk filmfond og Norsk filmutvikling skulle slås sammen til et nytt norsk filminstitutt. I det nye statsbudsjettet i høst ble visjonene realitet. Omorganiseringen er et faktum. Et nytt Norsk Filminstitutt vil etableres, samtidig som flere av de oppgavene som tradisjonelt sett har hørt til det mest sentrale for filminstituttet, flyttes over til Nasjonalbiblioteket. Dette er de deler av virksomheten som er knyttet til vår filmarv.

Mange gode ord ble ytret i forbindelse med så vel stortingsmeldingen som statsbudsjettet, men i kjølvannet av stortingsmeldingen har det også rast en viktig debatt. Omorganiseringen har konsekvenser, og en samlet statlig strategi for å ivareta og formidle vår filmhistorie synes å mangle. Det er som om spørsmål om bevaring og tilgjengeliggjøring av film langt på vei er frikoblet fra satsningene på samtidsfilmen. Det er som om man gjorde en kraftig innsats for samtidslitteraturen, men lot det være uklart hvordan bibliotekene skulle drives. Dette er uheldig og kan få uforutsette konsekvenser. Også for samtidsfilmen.

Det mest omdiskuterte forslaget i Stortingsmeldingen var forslaget om å flytte ansvaret for filmarven til Nasjonalbiblioteket, og dette er nå fulgt opp gjennom statsbudsjettet. Restaurering, arkivering og tilgjengeliggjøring av filmarven flyttes til Nasjonalbiblioteket. Dette betyr at en rekke stillinger flyttes fra filminstituttet til Nasjonalbiblioteket. Det betyr også at ansvaret for de ulike samlingene av film, som ulike avdelinger innenfor filminstituttet, flyttes. Spesielt for formidlingen skaper dette noen helt nye problemer.

Kunnskapen om vår egen filmarv er lite utbredt i Norge. Vi kjenner ikke til hvilke motiver, ideer, formgrep og visjoner som har preget den norske filmen. Grunnen til dette er at filmene i veldig begrenset grad er tilgjengelige. Verken nye filmskapere som skal finne sin form og sin identitet, eller den interesserte allmennheten, kan skaffe seg gode kunnskaper om filmhistorien. Filmene er rett og slett ikke mulige for oss å se. Vi tar for gitt at vår litterære arv skal finnes tilgjengelig for alle gjennom biblioteksystemet, og at teater og billedkunst skal finnes tilgjengelig gjennom institusjoner som Nasjonalgalleriet eller Riksteateret. For filmens del er det annerledes. Dersom man skulle ønske å se filmene til våre største filmskapere, som Tancred Ibsen, Arne Skouen eller Erik Løchen, er det så å si umulig i dag. Noen samlet strategi for å bøte på dette finnes heller ikke, og regjeringens visjoner for norsk films framtid er ikke knyttet til behovet for å synliggjøre norsk films fortid.

Filmens svar på bibliotekene, galleriene eller teatrene, er landets cinematek. De finnes i dag i hovedsak i Oslo, Bergen og Trondheim. Her vises de filmene som ellers ikke er tilgjengelige, ei heller på DVD, slik de skal vises. Cinematekene er kinoer viet til vår audiovisuelle hukommelse. Her gjøres filmarven levende hver eneste dag, og er en unik ressurs både for de filminteresserte og for filmfolk. I regjeringens forslag til statsbudsjett er det lagt opp til at filmsamlingen til cinemateket i Oslo, som i dag består av 7500 klassikere fra Norge så vel som fra utlandet, flyttes til Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Dette er ikke uproblematisk. Kostnadene for transport vil selvsagt øke, men mer viktig er at dette kan føre til at Cinemateket mister sin status som cinematek i det internasjonale nettverket av filmmuseer og cinematek som heter FIAF (Féderation Internationale des Archives du Film). Uten egne samlinger får man ikke ta del i lån av film fra utenlandske arkiv og cinematek, og da vil mulighetene bli dårligere. Mange av dagens fremste filmregissører, som Joachim Trier og Margreth Olin, har vitnet om hvilken betydning Cinemateket har hatt for deres kunstneriske utvikling. Gode cinemateker i våre største byer, som kan nyte godt av internasjonale nettverk, er avgjørende også for samtidsfilmens kvalitet og mangfold.

Få norske filmer eldre enn ti år, er i dag tilgjengelig på DVD. Dette gjør at cinematekene er ekstra viktige, og det skaper problemer for de som ikke bor i de tre største byene våre. I senere år har Norsk Filminstitutt satset stadig sterkere på å gjøre vår filmarv tilgjengelig for alle gjennom DVD-formatet. I samarbeide med Oslo byarkiv har tre DVD-bokser med Oslo-filmer blitt gjort tilgjengelig. Dette er en unik kulturhistorisk skatt. 74 kortfilmer fra perioden 1947 til 1982 viser oss hvordan hovedstaden har blitt forvandlet. Nylig ble også Norsk Filminstitutts største satsning klar. Rasmus Breisteins «Brudeferden i Hardanger» fra 1926 er kommet på DVD. Med nyskrevet musikk, i to forskjellige versjoner, og med et informativt hefte, har en norsk stumfilm for første gang blitt tilgjengelig på DVD. Resultatet er blendende. Den som tror at norsk filmhistorie er amatørmessig og dilettantisk kan selv se denne flotte filmen, som vitner om at vi har en lang tradisjon for å lage gode filmer.

Den kanondebatt som oppsto i kjølvannet av Dagbladets sommerføljetong om de viktige filmene fra de siste 25 årene, illustrerer behovet for kunnskap om og tilgjengeliggjøring av den norske filmarven. Så lenge filmene ikke gjøres mulig å se, og i mange tilfeller er de ikke engang tilgjengelige for forskere og historikere, kan vi ikke lage en kanon som kan diskuteres. Sentrale filmer fra de siste 25 årene er utilgjengelige, og enda verre er det om man går lengre tilbake. Klassikere som «Fant», «Kalde Spor» eller «Jakten» kan i dag kun vises på cinematekene, og de finnes ikke på DVD.

Formidlingen av vår filmarv er ikke bare et spørsmål om historiekunnskap. Filmarven er uløselig knyttet til samtidsfilmen. Uten en tradisjon å dra nytte av, eller en historie å lære av, blir vi ikke bedre. Derfor trenger vi en større samlet strategi for tilgjengeliggjøringen av den norske filmarven. Vi trenger flere cinemateket, og vi trenger flere klassikere ute på DVD. Da vil det bli lettere også å nå regjeringens mål om en styrket norsk samtidsfilm.