FRYKT OG SKAM: Handlingsmønstre som innebærer juling, klaps, overdreven kjeft, trusler og ydmykelse påfører mange barn en følelse av frykt og skam, skriver kronikkforfatteren. Foto: Ilya Andriyanov / NTB Scanpix
FRYKT OG SKAM: Handlingsmønstre som innebærer juling, klaps, overdreven kjeft, trusler og ydmykelse påfører mange barn en følelse av frykt og skam, skriver kronikkforfatteren. Foto: Ilya Andriyanov / NTB ScanpixVis mer

Vår stilltiende aksept

Det er ingen grunn til å se gjennom fingrene med «litt vold». 

Meninger

Voldsbegrepet er voldsomt. Få foreldre vil vedkjenne seg voldelige oppdragerteknikker. Samtidig vet vi at både fysisk og psykisk vold mot egne barn er utbredt i Norge: 21 prosent av dagens ungdommer oppgir at de har vært utsatt for vold fra minst én av sine foreldre. I en ny undersøkelse ser vi at overraskende mange også synes det er uproblematisk å være vitne til mildere varianter av oppdragervold.

Lever fortsatt myten om at det ikke er så farlig med «litt» fysisk og psykisk straff som oppdragermetode? Eller skyldes aksepten at vi ikke vet hva vi skal gjøre?

Ulike studier av vold mot barn viser at det heldigvis har vært en gradvis holdningsendring i Norge siden 60-tallet. Blant annet har ratifiseringen av barnekonvensjonen i 1991 hatt stor betydning for å minske voldstoleransen. Strafferettslig er vold mot barn overhodet ikke akseptert lenger, og stadig færre vil ta til orde for at vold er et effektivt virkemiddel i oppdragelsen. Historier om mishandlede barn vekker allmenn avsky i dagspressen og i sosiale medier.

ANSVAR: Alle har et ansvar for hvordan vi snakker om vold mot barn og hva vi stilltiende aksepterer, skriver Mari Trommald.
ANSVAR: Alle har et ansvar for hvordan vi snakker om vold mot barn og hva vi stilltiende aksepterer, skriver Mari Trommald. Vis mer

Samtidig ser vi fortsatt at mildere former for vold mot barn er utbredt og til dels akseptert. Dette kommer tydelig fram i vår undersøkelse «Komfortsonen: sosial korreks i det offentlige rom», der 1500 voksne blant annet ble spurt om hvorvidt de har sett barn få klaps av foreldrene, hva de tenkte om det og hvorvidt de grep inn.

31 prosent av de spurte oppga at de har sett foreldre gi barnet sitt et klaps. 49 prosent opplevde disse situasjonene som svært ubehagelige, men hele 16 prosent av de spurte opplevde ikke klapsingen som ubehagelig i det hele tatt. Det betyr at mer enn én av seks ikke reagerer på noe som er ulovlig i Norge. Det virker som om grenseoppgangene mellom vold og oppdragelse er utydelige for altfor mange, selv om man har et ideal om nulltoleranse for vold.

Internasjonal forskning er helt entydig uavhengig av kulturell ballast og intern lovgivning: Ingen former for fysisk eller psykisk vold fører noe godt med seg. Handlingsmønstre som innebærer juling, klaps, overdreven kjeft, trusler og ydmykelse har faktisk ingen positiv effekt. De påfører mange barn en følelse av frykt og skam. Det å føle seg maktesløs, verdiløs eller skamfull kan gi barnet et negativt selvbilde og redusert livskvalitet. Hver 20. person i Norge har opplevd å bli slått av foreldrene sine. 13 prosent har blitt utsatt for psykisk vold som trusler, ukontrollert kjefting, kalt for udugelig, blitt oversett eller aktivt utelatt av et fellesskap.

Det er viktig å være klar over at slik psykisk vold er like skadelig som de mest alvorlige formene for fysisk vold og seksuelle overgrep. Det er dermed ikke det synlige skadeomfanget alene og hvorvidt det oppstår brudd eller fysiske skader som avgjør voldens alvorsgrad. Det faktum at omsorgspersonene oppfører seg voldelig er i seg selv skadelig.

Barn uroer seg når omsorgspersoner blir utsatt for vold eller er i vedvarende krangler og konflikt med hverandre slik som noen kan oppleve under samlivsbrudd. Slike atferdsmønstre er nok til at barn opplever sterkt ubehag og i verste fall blir syke og får vedvarende plager. Hjemmet skal være barnets viktigste arena for trygghet og utvikling. Det er faktisk like ille for barn å se at mor eller far blir utsatt for vold som at volden er rettet mot dem selv. Psykisk eller fysisk vold ødelegger grunnlaget for å oppleve trygghet for barnet. Og det må vi ta på alvor.

Selv om voldshandlingene i noen tilfeller kan skje i beste mening og være begrunnet i reelle overbevisninger eller livstro hos foreldrene, demper ikke gode intensjoner skadene og konsekvensene dette kan få for barna. Hvor alvorlig en datter eller sønn opplever den fysiske eller psykiske volden, vil avhenge av hvor ofte, hvor lenge og i hvor stor grad de føler seg krenket. Forskning viser at «mildere» former for vold foregår i alle sosiale lag. Det er et ubestridelig faktum at vold kan få langvarige konsekvenser for barns helse og livskvalitet, for barns evne til å få venner og delta i samfunnet og for barns evne til å gjennomføre skolen.

Foreldre flest ønsker det beste for barna sine. Vi ser fra forskning at når foreldre forstår konsekvensene av sine handlinger overfor barna, vil mange forsøke å endre atferd. Kunnskap har god effekt. I tillegg vet vi at holdninger i befolkningen generelt preger hvordan vi oppfører oss. Derfor er jeg opptatt av at alle har et ansvar for hvordan vi snakker om vold mot barn og hva vi stilltiende aksepterer.

Foreldrerollen er til tider vanskelig for de aller fleste av oss. Det kan handle om grensesetting rundt legging, spising og påkledning hos små barn – utetider, lekselesing og PC-bruk hos større barn og utfordringer knyttet til ungdoms livsvalg. Det finnes heldigvis en tabbekvote for foreldre så lenge barnet opplever kjærlighet og aksept. Nysgjerrighet, åpenhet og refleksjon skaper innsikt og utvikling – dette gjelder også for foreldreferdigheter.

Vi har alle et ansvar for å sette normene for hva vi aksepterer – og det er et felles ansvar å avmystifisere det å søke hjelp for å bli bedre foreldre. Trenger du råd og hjelp for å regulere ditt barns sinne og aggresjon, for å takle eget sinne og frustrasjon eller for å finne ut hva som er lurt å gjøre overfor barna etter et opprivende samlivsbrudd – kan du få råd eller kurs i familievernet, på helsestasjonen, i regi av barnevernet eller andre deler i kommunen der du bor. I 2015 fikk 34.753 par råd og hjelp i familievernet, og mange titalls tusen familier fikk hjelp av små og større foreldreveiledningsprogram i regi av kommunene.

Vet man hva vold er og hva den gjør med barn som er utsatt for den, tror jeg veldig mange flere vil tenke grundigere gjennom hvordan de oppdrar barna sine. Det er på tide å løfte fram kunnskapen om at det ikke er noen grunn til å se gjennom fingrene på «litt vold». Selv det som oppleves som mer subtil vold kan få alvorlige konsekvenser for barn. Det finnes utstrakt kunnskap og god hjelp – og vi vet den virker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook