THORBJØRN EGNER ble en gang beskrevet av Folkets Dagblad i Beijing som «så blid som langsomt drivende skyer på en blå himmel, og flytende som en sakte elv».
THORBJØRN EGNER ble en gang beskrevet av Folkets Dagblad i Beijing som «så blid som langsomt drivende skyer på en blå himmel, og flytende som en sakte elv».Vis mer

Var Thorbjørn Egner den andre landsfaderen?

Ny biografi følger ham fra Gråbeingårdene til Villa Ekely.

ANMELDELSE: For den som har vokst opp med «Barnetimen for de minste» og «Folk og røvere i Kardemomme by», virker Anders Hegers postulat umiddelbart riktig: Hand i hand, som by og land, har statsministeren Einar Gerhardsen og multikunstneren Thorbjørn Egner i fellesskap formet
etterkrigstidens store sosialiseringsprosjekt for likhet i Norge.

Livet i Kardemomme er intet mindre enn virkeliggjøringen av den sosialdemokratiske idé, nedfelt i politimester Bastians lov: «Man skal ikke plage andre, man skal være snill og grei, og for øvrig kan man gjøre som man vil.» En livsvisdom som også skulle prege Thorbjørn Egners lesebøker for skolen, et verk som fra 1950 målbevisst tok sikte på å påvirke barndom og ungdom i tiår, og som gjorde det.

Forbehold Lite tydet på at politikeren og kunstneren var ute i samme ærend, skriver Heger med tanke på den barnlige og konfliktsky Thorbjørn Egner, mannen med det store smilet og den milde røsten. Men biografens grundige tilbakeblikk på Egners klassereise fra gråbeingårdene på Kampen i Kristiania til kommunalt finansiert villa i kunstnerkollektivet Ekely på Ullern i Oslo kan bare styrke Hegers formodning om et lykkelig samvirke mellom politisk vilje og kunstnerisk visjon.

Rett på sak Anders Heger går rett på sak og forteller innledningsvis om et brev, eller snarere en hel liten bok i tekst og tegning med scener fra sin egen oppvekst, som Thorbjørn Egner sendte til Einar Gerhardsen som takk for erindringsboken «Unge år» i 1974. Og dermed er forbindelsen i biografien etablert. Vi får gjenfortalt historien om kolonialhandlerens sønn som vokste opp blant arbeiderne i Normannsgaten der trikken klemtet, der hesten ble spent for bakervogna og der politikonstabelen passet på at at alt gikk bra.

Fra Kampen til Kina Dette var bilder som tusenkunstneren Thorbjørn Egner med årene skulle gjenskape for millioner av lyttere, lesere og tilskuere verden over. Da han den 12. desember 1990 feiret sin 78. og siste fødselsdag, hadde han — blant mye annet — utgitt 43 skjønnlitterære bøker, 24 skolebøker og tre store skuespill.
Han var oversatt til 25 språk, og Folkets Dagblad i Beijing hadde skrevet at stilen hans var «så blid som langsomt drivende skyer på en blå himmel, og flytende som en sakte elv».

Hegers biografi utmerker seg med litterær analyse av «Folk og røvere i Kardemomme by» og en gjennomgang av Hakkebakkeskogens sosiologi: Når Mikkel Rev frivillig avstår fra kjøttmat for dermed å oppfylle dyrenes flertallsbeslutning om at «Ingen har lov til å spise hverandre», bemerker biograf Hegner at dette var den mest presise kunstneriske oppsummering av den sosialdemokratiske utopi som hittil var levert.

Men Egner hadde ikke vært Egner om ikke Mikkel også får gi uttrykk for sin sanne natur: «Nøtter og gulerøtter og salat, det er vel ikke noe godt! De som synes det, er ikke rever».

Et lykkelig valg Barnebokforfatteren, biografiforfatteren (Agnar Mykle) og forleggeren Anders Heger (Cappelen var Thorbjørn Egners forlag) synes å ha hatt alle gode forutsetninger for å skrive denne boken, ikke minst da han fikk fri tilgang til Egners etterlatte pairer.

Det er blitt en særdeles velskrevet bok der interessante, opplysende avsnitt avløser hverandre i gode, glidende overganger. Biografens blikk veksler uanstrengt ut mot verden og inn i Egners univers. Det er også en vakker bok med påkostet innbinding, kvalitetspapir og utsøkte illustrasjoner — alt som attributt til bokkunstneren og stilisten Thorbjørn Egner som var påpasselig inntil det pedantiske med alle detaljer av sitt livsverk.

Var Thorbjørn Egner den andre landsfaderen?

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 05.11.2012.