MATEMATIKER: Mottakeren av Abelprisen 2018 professor Robert Phelan Langlands.
MATEMATIKER: Mottakeren av Abelprisen 2018 professor Robert Phelan Langlands.Vis mer

ABELPRISEN 2018

Vår tids Einstein prises

Professor Robert P. Langlands blir årets Abelprisvinner.

Kommentar

Den kanadiskfødte matematikeren ved Princeton-universitetet i USA tildeles prisen for sine revolusjonære matematiske teorier «som forbinder representasjonsteori og tallteori».

Dette er ukjent mark for de fleste, og selv matematikere av høyere orden har problemer med å følge ham. Men ifølge noen med større innsikt i matematikkens mysterier enn jeg, handler Robert Langlands store bidrag til matematikken om at han greide å forene harmonisk analyse, dvs. bevegelse, tallteori som handler om tall og særlig primtall, og geometri, som handler om form. I matematikkens historie er dette på høyde med Euklid, Pytagoras og Einstein.

Selv om vi lever i ei matematisk tid, og omgir oss med produkter og tjenester som bygger på avanserte teorier om den matematiske og dermed abstrakte delen av tilværelsen, er det bare ved slike anledninger som når Abel-prisen deles ut at vi blir invitert til å gløtte inn i matematikkens verden. Vi glemmer derfor fort at det er matematiske beregninger som ligger til grunn når vi tar fram smarttelefonen og ringer gratis til våre slektninger og venner på andre siden av jordkloden, og til og med kan se den vi snakker med. Det er matematikk som får roboter til å farte omkring som om de er tenkende mennesker.

Personer som greier å trenge inn i denne usynlige verdens innerste vesen, er av et spesiell slag. De har en utrolig evne til konsentrasjon. Langlands hadde åpenbart denne evnen fra fødselen i 1936. I sine tidlige år fantaserte han rett nok, ifølge Sandro Contenta i avisa Toronto Star, om å bli katolsk prest. Men etter hvert som han begynte å ta del i foreldrenes byggevareforretning, konkurrerte han med moren om å regne ut i hodet det hun brukte kalkulator til, og han vant hver gang.

Det merkelige med unge Roberts vei inn i matematikken, er at det var engelsklæreren hans som proklamerte at hvis han ikke valgte studier, ville han sløse vekk et gudegitt talent. Dermed søkte han og kom inn på University of British Columbia i nabolaget. Her falt han for matematikken, og veien videre gikk til Princeton og Yale i USA. Men språklæreren hadde rett: Langlands behersker flytende fransk, tyrkisk, russisk, tysk samt engelsk.

Jeg har lest og lyttet til en rekke framstillinger av Langlands epokegjørende matteteorier uten å gripe mer enn overflaten. Jeg spør også, for å gjøre det litt mer konkret: Hva kan hans matematikk brukes til i den virkelighet som er vår hverdag? Da svarer han: Ingenting. Ren matematikk er tankens flukt i en indre verden, og når den, som i Langlands tilfelle foregår i de fjerneste deler, handler det om ideer som i beste fall kan få praktisk betydning i en fjern framtid.

Men før jeg forlater ham, vil jeg i god norsk tradisjon prøve å ta han med hjem: Hans første veileder på Princeton var Atle Selberg, en norsk matematiker av verdensformat i vår tid: «Det var min første kontakt med en førsteklasses matematiker», sier Langlands. Hans teorier bygger på Selbergs sporformel. Men her er mer norsk: I sin doktorgrad i 1960 undersøkte han Lie-grupper og deres kontinuerlige symmetrier. Og da er vi ved Sophus Lie, Norges store matematiker på 1800-tallet.

At Langlands også er en lidenskapelig naturelsker, som søker skog og fjell til fots og på sykkel, i Amerika og Europa, gjør ham ikke mindre til en av oss.

Og nå er han det enda litt mer, som Abel-prisvinner!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook