Vår tids helter

Norges framtid er like avhengig av hvilke menneskelige verdier vi overfører til neste generasjon, som hva slags økonomisk grunnlag vi skaper.

SKUTT AV TALIBAN: «Malala Yousafzai (bildet) har vært nær å ofre livet for å kreve jenters rett til å gå på skolen», skriver kronikkforfatteren. Foto: AFP / NTB Scanpix
SKUTT AV TALIBAN: «Malala Yousafzai (bildet) har vært nær å ofre livet for å kreve jenters rett til å gå på skolen», skriver kronikkforfatteren. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Jeg var tolv år. Idolene mine var de kuleste musikerne og de beste fotballspillerne. I timene på skolen fløy tankene mine raskt til hvor mange minutter det var igjen til neste friminutt og skoledagens slutt. Ellers fyltes dagene av endeløse timer med fotballspilling på løkka, dataspilling, speideren og lange kvelder med venner.

Som de fleste andre tolvåringer, levde jeg i nuet. Jeg har ikke så vanskelig for å innrømme det: Livet kretset nok først og fremst rundt meg selv. Drømmene mine handlet først og fremst om min egen framtid.

Han var tolv år. Idolene hans var Martin Luther King og William Wilberforce. Tankene hans kretset rundt hvordan han kunne få avskaffet slaveriet. Han hadde lært på skolen at det var 27 millioner slaver på verdensbasis. Tiden brukte han på å lage en kampanje på skolen for å skape større bevissthet om slaveriet og skaffe penger for å få en slutt på det. I dag er Zach Hunter 21 år, har gitt ut fire bøker, fått presentert budskapet sitt for presidenten i Det hvite hus, mens arbeidet har vokst seg større enn noen gang. Hans budskap er fortsatt «You are the someone, today is the day».

Wow! Jeg følte meg ikke veldig prektig da jeg første gangen hørte om Hunter. For et perspektiv på livet han har hatt, selv i svært ung alder. Nå er det kanskje for mye forlangt at man som tolvåring skal ha hodet fullt ut rettet mot all urettferdig i verden. Men det er ikke vanskelig å kjenne på stor beundring for slike personligheter. Zach Hunter har ikke sett seg tilbake, og jobbet knallhardt for sin hjertesak med en innstilling som sier at 90 prosent innsats er 100 prosent mislykket.

Om få uker går vi til stemmeurnene og skal bestemme hvordan Stortinget skal se ut de neste fire åra. Valgkampen er i sin viktigste og mest intense fase. Den mest omdiskuterte valgkampsaken så langt, er fedrekvoten. Det sier litt.

Nå er ikke dette et forsøk på å sverte den norske samfunnsdebatten. De spørsmålene vi diskuterer i valgkampen forteller oss hvor langt vi har kommet i Norge - like mye på grunn av vår kulturarv og gode valg av våre politiske folkevalgte gjennom tiår, som flaks: Vi fant olje.

Det er nemlig flust av andre land med betydelige naturressurser som ikke har klart å utnytte det til å bygge landet sitt på en fornuftig måte. Det er bare å lese historier i ukebladene om vanlige lottomillionærer, så forstår vi at plutselig rikdom kan håndteres på svært ulikt vis.

For få år siden traff jeg Anne Louise Hübert på en konferanse i Göteborg. Sjelden har jeg møtt en person med et så glødende engasjement. Hun fortalte meg at hun året i forveien hadde vært på backpackertur. På turen var hun innom en fattig landsby i Kenya som var rammet av tørke. Der fikk hun se fattigdom og sult på nært hold med egne øyne.Hun startet med å samle inn penger fra Norge, og fikk skaffet mat til svært mange fattige barn under den verste tørken. Siden har Hübert startet opp organisasjonen Aid in Action for å samle inn penger, i tillegg til en bedrift i landsbyen Ngumbulu hvor kvinner produserer vesker, interiørkurver og smykker som selges i Norge. Hübert var den unge jenta som fikk livet sitt snudd opp ned på en backpackertur. Nå bruker hun store deler av livet sitt på fattige mennesker i Kenya, for å snu livene deres opp ned.

Når vi diskuterer hvordan Norge skal styres videre, har debattene lett for å handle om hva som lønner seg økonomisk. Men Norges framtid er like avhengig av hva slags menneskelige verdier som overføres til neste generasjon, som hva slags økonomisk grunnlag vi skaper.

I et brev fra en fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz, sto det: «Gasskamre bygd av dyktige ingeniører. Barn gasset i hjel av velutdannete leger. Spedbarn drept av erfarne sykepleiere. (...) Jeg er blitt skeptisk til utdannelse. Min bønn er: Hjelp elevene dine til å bli menneskelige. Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige psykopater, velutdannete eichmanner. Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å gjøre våre barn mer menneskelige».

Valgkampen bør handle om hvilke verdier vi skal bygge landet vårt videre på. Kunnskap er veien til makt. Men det hjelper lite med utdanning uten danning. Jeg håper stortingsvalget gir plass til de store spørsmålene. Spørsmålene som dreier seg om hvordan vi skal redde folk ut fra fattigdom, slaveri, sult og klimakonsekvensene.

Malala Yousafzai har blitt et navn på manges lepper. Ni måneder etter at hun ble forsøkt likvidert av Taliban, sto hun på talerstolen i FN. Der fortsatte hun å snakke engasjert om saken hun ble forsøkt likvidert for. Yousafzai vekket Talibans vrede ved å blogge om livet under deres regime. Den da 14 år gamle Yousafzai ble beskutt vei inn i bussen av en i Taliban-bevegelsen. Hun kjemper for jenters og kvinners rettigheter, blant annet til å få utdannelse. En selvfølge for oss i Norge.

For mange andre barn og unge, er det ingen selvfølge. Yousafzai har vært nær å ofre livet for å kreve jenters rett til å gå på skolen. Som skoleelev, gledet jeg meg som nevnt først og fremst til friminuttene og skoledagens slutt. Yousafzais kamp for rett til utdanning setter det i perspektiv. FNs generalsekretær har sagt om henne: «Malala Yousafzai er trolig en av verdens mest kjente elever, men hun er også en lærer».

Noen mener at vi har så mange uløste oppgaver i Norge, at vi ikke kan bruke ressurser på å bidra til å skape bedre samfunn i andre land. Heldigvis går det an å ha flere tanker i hodet samtidig. Mange av de store oppgavene i Norge handler heller ikke bare om å pøse på med mer penger, men om å gjøre ting smartere og mer effektivt.

Den dagen vi slutter å bidra til at mennesker i andre deler av verden får et bedre liv, har vi sannsynligvis skapt grobunn for mer av den samme holdningen også mellom mennesker i Norge. Likegyldighet. Det å være seg selv nok. En nasjon som anser seg ferdig i kampen for menneskers rettigheter, har ikke vunnet kampen, men er ferdig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.