Vår tids sosiale kapitalisme

Sosiologen Richard Sennett skriver i sin bok om den nye kapitalismen at utviklingen går i retning av institusjoner som fratar folk følelsen av at hendelser i livet henger sammen og bygger på hverandre. Sennett viser hvor viktig denne følelsen av sammenheng er for vår livskvalitet.

FRA TID til annen leser man bøker som gjør at man føler seg litt klokere. Den amerikanske sosiologen Richard Sennetts bok «The Culture of the New Capitalism» er en slik bok. Sennett er kanskje for mange først og fremst kjent gjennom sin analyse av forholdet mellom det offentlige og private innenfor politikken - og da særlig gjennom begrepet intimitetstyranniet. I andre bidrag, som er forankret i analyser av økonomiske og organisatoriske utviklingstrekk i det moderne samfunn, har Sennett blant annet vist hvordan dette samfunnet belønner «det fleksible mennesket». Det vi si et menneske som, særlig i jobbsammenheng, er tilpasningsdyktig og tilpasningsvillig. Den nye kapitalsimen belønner ikke langsiktighet, forpliktelse og yrkesstolthet men fleksibilitet, mobilitet og overfladiskhet. Sennetts utgangspunkt er at denne nye kapitalismen er i ferd med erstatte en tidligere form, som han både omtaler som den sosiale og den militære kapitalsimen. Den siste betegnelsen peker tilbake til hvordan sivilsamfunnet under den tidlige kapitalismen overtok en organisasjonsform - et byråkrati som hadde den militære organisasjon som ideal. På denne måten oppnådde man sosial inkludering og lydighet blant de ansatte i institusjonen. Det mest sentrale kjennetegnet ved denne organisasjonsformen er struktureringen av tiden. En strukturering som gjør det mulig for den enkelte å utforme sitt eget narrativ, det vil si følelsen av å oppleve sammenheng i livet gjennom å erfare en tidsmessig sammenheng mellom ulike hendelser innenfor kjente rammer. Prisen den enkelte betaler for denne organiseringen av tiden kan være redusert frihet og mangel på individualitet. Den tradisjonelle byråkratiske institusjonen (bedriften) er både et fengsel og et hjem for sine ansatte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER SENNETTS SYN er moderne institusjoner verken mindre eller mer demokratiske enn de «gamle», men de har færre ledd mellom topp og bunn og det har skjedd et skille mellom (økonomisk) makt og autoritet. De nye institusjonene oppmuntrer i liten grad til lojalitet og gir færre muligheter for deltakelse. De fremmer ikke ansattes tillit til institusjonen. I stedet opplever mange usikkerhet og engstelse i forhold til egen verdi og egen fremtid institusjonen. Sennett mener at en redusert tidshorisont i mange av de nye institusjonene gjør det vanskelig for ansatte å planlegge sine liv. Det er de kortsiktige gevinster og øyeblikket som blir det sentrale. Gjennom empiriske studier har Sennett erfart at i den nye kapitalismens kultur vil mange mangle et mentalt og følelsesmessig anker i tilværelsen. Hans forslag på hvordan et slikt anker kan skapes burde være av interesse for mange, ikke minst for dem som ønsker å stå opp mot de samfunnskrefter som sterkest ivrer for den nye kapitalismen og som priser det fleksible mennesket. Sennett mener følgende tre verdier er sentrale i en slik sammenheng, narrativ, nyttighet og yrkesstolthet.

VI SER I DAG en utvikling mot institusjoner som fratar folk en følelse av at hendelser i livet henger sammen og bygger på hverandre. Han trekker i denne sammenhengen frem tre eksempler på hvordan slike sammenhenger kan skapes innenfor arbeidslivet. Det første eksemplet er hentet fra USA og England og omhandler fagforeninger som går nye veier for å skape en motvekt til den økte forekomsten av fleksible bedrifter med en kort tidshorisont. Dette er fagforeninger som fungerer som en type arbeidskontor for medlemmene samtidig som de organiserer pensjonsordninger, helsetjenester og mest av alt et fellesskap som ofte savnes på jobben. Forskjellen mellom denne typen fagforeninger og tradisjonelle fagforeninger er flere. Den viktigste er at tradisjonelle fagforeninger springer ut av en bestemt industri (kjemisk) eller yrkesgruppe (tømrere). Videre er tradisjonelle fagforeninger primært opptatt lønn og arbeidsforhold. De nye fagforeningene er ikke knyttet til en bestemt type yrke, men er åpne for at arbeidstakere i dagens samfunn kanskje ofte vil måtte skifte yrke og bransje. Det andre eksemplet er hentet fra Nederland og omhandler jobbdeling. Kort fortalt går dette ut på at flere mennesker deler på en og samme jobb. Poenget for Sennett er at det trolig skaper en større følelse av stabilitet og tilhørighet å ha samme jobb over tid, selv om man bare jobber redusert tid, enn det å stadig måtte skifte jobb. Det tredje eksemplet er hentet fra sosialpolitikken og et forslag fremmet av blant andre Claus Offe. Her er argumentet å erstatte de velferdsbyråkratiene vi særlig finner i Nord-Europa med et enklere system der samfunnet garanterer alle som er utenfor arbeidslivet den samme basisinntekten. Denne kan man da bruke som man ønsker, for eksempel til utdanning. Sennett er klar over at noen kan komme til å misbruke denne muligheten og kanskje ikke greie å gjennomføre den planleggingen av livet som en slik velferdsordning innebærer. På den annen side vil den gi den enkelte bedre muligheter til å skape sammenhenger i livet enn det dagens ordninger gjør.

Å FØLE SEG NYTTIG vil si å bidra med en innsats som betyr noe for andre mennesker. Sennett argumenterer for at en viktig grunn til at folk arbeider i offentlig sektor er at de opplever å utføre nyttig arbeid, det vil si arbeid som har betydning for andre menneskers liv. Han mener en progressiv politikk vil være å styrke statens rolle som arbeidsgiver, blant annet ved å lønne arbeid som i dag er ulønnet. Ofte er dette omsorgsarbeid, et arbeid som av mange sidestilles med altruisme. Han mener politiske reformister må innse den betydning det å føle at man er til nytte har for mennesker. En statlig statusheving av omsorgsarbeidet gjennom lønn er et virkemiddel i en slik sammenheng. Den tredje verdien som kan representere en motkraft til den nye kapitalismens kultur er det Sennett beskriver som fagmessig dyktighet, det å gjøre noe bra for dets egen skyld.Fagmessig dyktighet er et begrep og representerer en tenkning som står i motsetning til dagens krav om fleksibilitet og tilpasning og er en av de dyder som er i ferd med å forsvinne fra den nye kapitalismens kulturelle repertoar. Å gjøre noe bra, selv om du ikke får betalt for all den innsatsen du har lagt ned i arbeidsprosessen, er et kjennetegn ved fagmessig dyktighet. Og denne følelsen av å gjøre noe bra er et viktig element i folks selvfølelse og noe som hever det å arbeidet til å bli noe mer enn kun et middel for å overleve. Hvordan man gjennom politiske tiltak skal stimulere til etterstrebelsen av fagmessig dyktighet er en utfordring Sennett erkjenner som en utfordring.

HANS KONKLUDERENDE PÅSTAND er at det er nødvendig for folks forankring i livet og dermed for kvaliteten på det livet man lever at de føler sammenheng, at de føler seg nødvendige og at de opplever gleden ved å gjøre noe bra for dets egen skyld. På denne måten kan man også utfordre den overfladiskheten han mener er tilstede i skolen, arbeidslivet så vel som i politikken.