Vår tids tabu

Barnehagedebatten: Det er så bra at det blir sagt, og det er så bra at det er en mann, en pappa, som sier det: Hvorfor lar vi oss som foreldre styre til å tro at det er greit at våre minste barn skal sendes i barnehagen 5 dager i uka, i minimum 8-9 timer hver dag? Journalist og forfatter Simen Tveitereid tar opp vår tids tabu; hva vi gjør med våre minste barn.

Det er et tabu fordi vi som foreldre skyver tanken bort og lar oss villede til å tro at vi gjør det eneste rette for våre barn. Vi gjør temaet til en ikke-sak. Kan vi snakke litt høyere om dette? Kan vi som foreldre tørre å ta inn over oss våre barns skjebne og legge inn en protest mot politikere? Er det denne hverdagen vi som foreldre vil ha; dårlig samvittighet for at vi ikke er lenge nok på jobb og dårlig samvittighet for at vi henter våre barn sent i barnehagen? Jeg håper på et opprør, at vi sier ifra: Våre ett-åringer trenger sine foreldre i høyere grad enn det de får i dag! Hvis ikke vi som foreldre kjemper for våre barn, hvem gjør det da?

Tveitereid får en kommentar fra Tora Korsvold (Dagbladet 30. august) der hun sier at norske forskere ikke lukker øynene for barnas hverdag. Men da spør jeg: Hva har norske forskere funnet ut angående hverdagen til en ett-åring som går full tid i barnehage? Hvorfor sier du ingenting om dette? Er svaret for vanskelig å komme med? Når barnehagedebatten kommer opp er det trist lesing at den alltid tar utgangspunkt i foreldrenes og samfunnets behov. Barnets stemme er for svakt her og man kan spørre seg hvorfor ikke flere tar barnets side. Det er også en kjensgjerning at det å ta vare på sitt eget barn hjemme har mistet all verdi.

Av erfaring vet jeg at de ansatte i barnehagene gjør sitt beste og er omsorgsfulle mot barna. Men de har ofte en travel hverdag og det mangler fremdeles mange førskolelærere. Jeg kunne ønske at flere vill spørre de barnehageansatte om hva de tenker om våre minste barns hverdag i barnehagen. Kanskje kan de ansatte lette litt på lokket? Gi foreldrene sannheten slik dere ser den, ikke tenk på hva foreldrene ønsker å høre.

For de større barna er barnehagen et must fordi man ikke treffer barn i gata på dagtid lenger. Integreringen av barn i samfunnet foregår også her. Men la ikke de minste barna bli vår store dårlige samvittighet og vårt tabu. Hvis vårt utgangspunkt den dagen vi fikk våre barn hadde vært at de ville kreve alt av oss som foreldre, og at de skulle gå foran alt annet, så hadde vi kanskje kjempet mer for at de skulle få en roligere hverdag preget av mer foreldrekontakt.