Vår utfordring til kulturministeren

«I Norge har vi langt over 500 skuespillere som skal overleve ved å skaffe seg en jobb eller skape seg et arbeid.»

Kjære Valgerd Svarstad Haugland, gratulerer med over 100 dager i kulturministerstolen! Jeg håper du for lengst har oppdaget formidlingsgleden, drømmene, visjonene og de kunstneriske vyene som bobler i norske skuespillere - og at du også skjønner hvorfor et lite land som Norge må ta ansvar for at ikke alle disse boblene drukner i det store havet som heter internasjonal kommersiell underholdningsindustri!

Men er du klar over hva slags virkelighet som møter våre skuespillere?

Norsk Skuespillerforbund har 870 medlemmer. 300 av disse jobber innenfor institusjonsteatrene i løpet av et år, og av disse er ca. 190 fast ansatt.

Det betyr at vi i Norge har langt over 500 skuespillere som skal overleve ved å skaffe seg en jobb eller skape seg et arbeid.

Arbeidsoppgavene er mange og spennvidden er stor. Skuespillernes kompetanse trengs på mange arenaer. De benyttes i alt fra film- og fjernsynsproduksjoner til dubbing og reklameoppdrag. De spiller revy, instruerer amatørforestillinger, underviser i drama og tar oppdrag som kommunikasjonsrådgivere for næringslivet.

Men til tross for at behovet er stort og oppgavene mange, er virkeligheten beintøff. Innenfor den frie scenekunsten er forholdene katastrofale.

Vi er et lite land og et lite språkområde med de begrensninger det gir når publikum skal bestemme «inntjeningsevnen» din. Vi er derfor helt avhengig av norske kulturfond for at den frie scenekunsten skal kunne bli til.

Takket være disse kulturfondene skapes masse spennende scenekunst for marginale midler. Tarifflønn, forsikringsordninger og pensjonspoeng er fremmedord innenfor nesten alle de prosjektene som realiseres. Frie grupper finnes knapt lenger fordi det ikke gis støtte til drift av disse.

Fordi skuespillerne er så arbeidsivrige, blir mange prosjekter gjennomført uten at de medvirkende får en anstendig lønn. Dette henger sammen med to ting:

For det første er mange av forestillingene laget for et publikum som i seg selv ikke har mulighet for å betale det forestillingen reelt koster. (En barnehage kan vanskelig betale mer enn 2500 kroner for en forestilling - og når dette skal dekke turnéutgifter og lønn til de medvirkende, så blir det ikke mye igjen å produsere for!) For det andre er midlene så knappe at få prosjekt fullfinansieres.

Jeg vet ikke om du midt i alle dine omfattende oppgaver har rukket å skaffe deg en fullstendig oversikt over situasjonen? Derfor tillater jeg meg å gi deg denne oppsummeringen:

Norge har tre viktige kulturfond som skuespillere kan søke produksjonsstøtte fra: Norsk kulturråd, Fond for Lyd og Bilde og Fondet for utøvende kunstnere. Tallene fra 2001 viser rammen for produksjonsstøtte til teater utenfor institusjonene:

Norsk kulturråd bevilget kr 12285000 til teaterproduksjoner. Fond for lyd og bilde bevilget totalt 991000 til teater. Fond for utøvende kunstnere støttet teaterproduksjoner med kr 1148000.

Altså bare litt over 14 millioner til hele det frie teatermiljøet i produksjonsstøtte i løpet av et helt år!

Disse midlene skal ca. 500 skuespillere i det frie miljøet konkurrere om for å skape forestillinger! Og disse midlene skal ikke bare dekke skuespillernes egen lønn, men også lønn og honorar til manusforfattere, komponister, instruktører, scenografer, kostymedesignere, rekvisitører, teknikere og salgsmedarbeidere. I tillegg skal de dekke øvrige produksjonsutgifter, leie av prøvelokale og teknisk utstyr osv.

Og sist, men ikke minst, så skal forestillingene spilles.

Bevilgningene fra Norsk kulturråd utgjør det største tilskuddet, og forskriftene slår fast at dette skal gå til såkalt «nyskapende virksomhet». Det er flott og nødvendig at staten gjennom Norsk kulturråd støtter smale kunstuttrykk som ellers ikke ville bli produsert. Men det fører til at fri scenekunst med et mer tradisjonelt teaterspråk har få sjanser til å få støtte. Dette rammer bl.a. frilansere som produserer forestillinger for barn og unge.

Ditt parti er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår. Som kulturminister har du nå mulighet til å gjøre et grep som sikrer at de samme barna får oppleve profesjonell scenekunst i skoletiden. Skolene er ute av stand til å betale det en forestilling koster reelt sett. Skal barna få oppleve det beste - så må du legge til rette for at dette kan skje. Det kan bare skje ved at staten tar ansvar for å øke støtten til produksjon og formidling av forestillinger som er skreddersydd for barn og unge.

Et av dine første grep som kulturminister var å redusere tilskuddet til Den kulturelle skolesekken. Dette gjorde du fordi du heller ønsker å prioritere regionale kulturbygg. Men hva er poenget med å bygge nye bygg dersom vi ikke har råd til å fylle dem med kvalitet?

Det er også viktig at midlene ikke brukes til å bygge opp et byråkrati, men at de øremerkes produksjon. Bygninger og byråkrati har vi nok av. Nå trengs det midler til å fylle rommene med et kunstnerisk innhold!

For det må jo være en enorm utfordring for deg som kulturminister å lese Statistisk sentralbyrås tall i det nylig offentliggjorte heftet Kulturstatistikk. Tallene fra år 2000 viser at kulturen utgjorde en langt mindre prosentvis andel av statsbudsjettet enn for eksempel ti år tidligere.

På vegne av norske barn vil jeg derfor gi deg en fanesak:

Ved neste budsjett-korsvei må du øremerke halvparten av Den kulturelle skolesekken til teaterforestillinger for barn og unge. Det finnes så liten mulighet for å få støtte til slike produksjoner gjennom eksisterende støtteordninger, at alternativet blir å tilby ikke bare en slunken skolesekk - men en tom en!

På bakgrunn av den kritiske situasjonen innenfor fri scenekunst vil jeg takke deg for at du følger opp Stortingets vedtak om at Fond for utøvende kunstnere skal bestå som et riksdekkende kulturfond. Men i disse dager er det et nytt fond som diskuteres, og jeg håper du innser hvor kulturpolitisk viktig dette er.

Som kjent åpner åndsverkloven i Norge for retten til privatkopiering. Frem til utgangen av 2000 fikk kunstnere kompensasjon for analog privatkopiering gjennom Norsk Kassettavgiftsfond. Dette ble så erstattet med Fond for Lyd og Bilde som blir gitt som en bevilgning over statsbudsjettet. Innkrevingen av avgift som kompensasjon for privatkopiering opphørte inntil videre fordi analog kopiering i større og større grad blir erstattet av digital kopiering.

For skuespillere betyr dette at det i dag - og fremover - vil være økende grad av privat kopiering også av filmer. Dette vil gå ut over bl.a. salg av video og føre til tapte inntekter for skuespillere.

Nå skal EU-direktivet om informasjonssamfunnet implementeres i Norges lover. For å kompensere opphavsmenn og utøvende kunstneres inntektstap ved digital og analog kopiering, bør åndsverksloven endres slik at det blir innført avgift på både opptaksutstyr og lagringsmedier.

Denne endringen bør innføres ved implementeringen av EUs Infosoc-direktiv, som åpner for at Norge kan innføre slik avgift. De fleste land i Europa har allerede gjort dette.

Klarer du å bidra til å sikre økningene av de kollektive midlene på denne måten, vil både norske kunstnere og publikum kunne snakke om en kulturminister som forsto at hennes viktigste oppgave var å sikre at norske kunstnere - og dermed norsk kulturliv - ikke ble en anakronisme.