BARE SMIL? Kim Jong Un og Sør-Koreas president Moon Jae-in i historiske bilder. Foto: AP / NTB Scanpix
BARE SMIL? Kim Jong Un og Sør-Koreas president Moon Jae-in i historiske bilder. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Kims diktatur

Vår uutholdelige letthet

Veien fra å være en sadistisk tyrann til å bli en aspirerende fredsfyrste er underlig kort. Det viser tilfellet Kim Jong-un.

Kommentar

Etter seieren over Hitler-Tyskland var Josef Stalin «Uncle Jo» i amerikanske medier. Han ble avbildet jovial og smilende, ofte med sin karakteristiske pipe. Sovjetunionen var USAs allierte i krigen mot Hitler-Tyskland. Glemt var tilsynelatende terroren og massemyrderiene fra 1930-tallet, selv om alle som ville vite, fortsatt visste.

Nå er Kim Jong-un plutselig en mulig partner i fred og atomnedrustning for USA og president Donald Trump. Forvandlingen har vært fascinerende. Det begynte med OL i Pyeongchang i Sør-Korea i februar. Isen med omverdenen smeltet litt da Kim bestemte at Nord-Korea skulle delta i lekene. Han sendte sin lillesøster Kim Yo-jong til OL. Der var hun diktatorens ansikt, eller kanskje snarere, menneskelige alibi. Men isen var langt fra brutt. På ærestribunen under åpningsseremonien sto hun sammen med USAs visepresident Mike Pence, men han nektet å hilse på henne.

Siden har det oppsiktsvekkende diplomatiet gått i rasende fart, og det endte så langt med toppmøtet mellom Kim Jong-un og og den sør-koreanske presidenten Moon Jae-in fredag i forrige uke. Der gikk de to lekende lett fram og tilbake over verdens best bevoktede grense de siste 60 åra, ved grensebyen Panmunjom. De klemte hverandre og smilte, og erklærte at de begge ville ha en permanent fredsløsning med fullstendig atomnedrustning på Koreahalvøya.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der og da ble plutselig Kim - gjerne kalt «diktator-Kim» - selv det nord-koreanske regimets menneskelige ansikt. Han hadde med seg både sin søster, som sin kanskje nærmeste rådgiver, og sin kone Ri Sol-ju, som for anledningen hadde fått tittelen «førstedame». Det var for å få til en sømløs diplomatisk protokoll, siden også Moon stilte med sin kone, regimet i nord skulle «menneskeliggjøres». Denne uka valgte en rekke vestlige medier å vinkle sin Korea-historie på det faktum at vanerøykeren Kim Jong-un ikke fyrte opp en eneste røyk under de mange møtene sist fredag. Angivelig var dette for å vise respekt for den langt eldre sør-koreanske presidenten. Konfutsianisme er tross alt en tung del av den ideologiske legitimiteten til Kim-dynastiet. Og den demonstrerte respekten for den eldre Moon bidrar ytterligere til å hvitvaske mannen med det realistiske og beskrivende kallenavnet «diktator-Kim».

Men bak fredagens presentasjon av Kim med et menneskelig ansikt er det en annen virkelighet. I 2014 la FN fram en rapport om at Kim-dynastiet i Nord-Korea utmerker seg framfor alle andre regimer med sin vold og ondskap. «Denne voldens alvor, omfang, og natur avslører en stat som ikke har noen parallell i verden idag», heter det i rapporten. Kim har altså drept sin egen onkel, som pappa Kim satte inn som sønnens politiske verge, med raketter. Og for litt over et år siden drepte han sin halvbror med gift på flyplassen i Kuala Lumpur i Malaysia. I tillegg styrer han over leirer for politiske fanger der volden er slik FN beskriver den i sin rapport.

Pressen demonstrerer i perioder en nesten uutholdelig letthet i omgangen med enkelte store saker. Selvsagt har ikke pressen glemt hvordan det virkelig er i Kims Nord-Korea. Men den oppsiktsvekkende diplomatiske utviklingen de siste ukene har gjort at det nå er andre historier som skrives. Historier som vasker Kim hvitere. Men uansett hva som blir det endelige utfallet av det forventete toppmøtet mellom Kim og Trump - sannsynligvis seinere i måneden - så er Kim fortsatt Kim. Å male et annet bilde ville være å omgås sannheten med det forfatteren Milan Kundera kalte en uuttholdelig letthet.