ARV OG MILJØ: De tre søsknene i «Vår vingård i Bourgogne».
ARV OG MILJØ: De tre søsknene i «Vår vingård i Bourgogne».Vis mer

Anmeldelse Film «Vår vingård i Bourgogne»

«Vår vingård i Bourgogne»: Best når det lukter jord

Lover ferie, men skildrer hverdag.

FILM: Nordmenn er glade i vingårder, de er glad i de rurale områdene i Frankrike og Italia, og navnene på disse områdene har det med å krype inn når titlene på filmene herfra skal sendes ut på det norske markedet. Se, det er jo der du liker å reise på ferie, er det som om de sier. Men «Vår vingård i Bourgogne» ligner ikke på turistbrosjyrene. Den er på sitt beste når de nærmest lukter jord.

Vår vingård i Bourgogne

4 1 6

Drama

Regi:

Cédric Klapisch

Skuespillere:

Pio Marmai, Ana Giradot, Francois Civil.

Premieredato:

11.august 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Ce qui nous lie

Se alle anmeldelser

Håndgripelig problem

Jean (Pio Marmaï) kommer hjem til familiens vingård etter flere år i utlendighet. Far er syk, mor er død, søster og bror har tatt over vinproduksjonen, og den hjemkomne sønn mottas først med skepsis.

Gjennom en strabasiøs sesong som omfatter vriene regler for beskatning på arv, vriene ansatte, vriene naboer, vriene svigerforeldre og vrient jordsmonn, kommer de nærmere hverandre. «Vår vingård i Bourgogne» er tiltalende i sin håndgripelige tilnærming til problemene; de er troverdige problemer knyttet til skiftende livsfaser, og søsknene er vanlige, feilbarlige folk, om enn betydelig penere enn gjennomsnittet, som gjør så godt de kan.

Mellomroman-preg

Den fine normaliteten glipper i siste halvdel, hvor noen melodramatiske drømmescener og konfrontasjoner gjør at det hele glir i retning av mellomroman og løkkeskrifttitler, med forsoninger som times litt for perfekt, og nevnte naboer og svigerfedre som er så uspiselige at konfliktene med dem blir litt skuffende kamper mellom snille og slemme.

Da er regissør Cédric Klapisch bedre på rene miljøskildringer. Festen etter at årets innhøsting er brakt under tak er en nydelig scene, med overgitte ansikter som hengir seg til vinen og sangen og fellesskapet og har det kjempegøy uten at det virker påklistret.

Samme fine forståelse er med i scenene med hverdagsknuff og hverdagsgruff, tennergnissingen over svigermor som syngende roper «barn!» til to 24-åringer med baby og eget hjem, skamfølelsen til den unge kvinnelige sjefen som er i villrede om hvordan hun skal få de brautende unge mennene som jobber for henne til å ta henne alvorlig. «Vår vingård i Bourgogne» er ikke spesielt minneverdig, men en hyggelig liten film om alle knutene som bare må løses.