Var Virginia Woolf gal?

Annen pulje i Gyldendals Ariadne-serie foreligger nå. Også denne gang er det to diktere og en vitenskapsmann som blir portrettert, og de tre nye monografiene holder, gledelig nok, samme høye standard som de tre første.

Det er tale om kvalitetsprodukter som et allment interessert publikum både kan ha nytte og glede av - velskrevne og informasjonstette som de er. Monografier av denne typen og dette omfanget er ofte ikke annet enn forkortede versjoner og sammenskrivninger av eksisterende bøker. Her er imidlertid tilgangen personlig og framstillingen preget av en selvstendig, kritisk-vurderende holdning til tidligere framstillinger, noe som innebærer at også de som er vel bevandret i materien, får noe å bite i.

Om vi ser bort fra det innledende «brevet» til Virginia, holder Bjørg Vindsetmo seg til tradisjonelle, kronologiske framstillingsprinsipper i sin bok om Virginia Woolf. Det er en styrke, ikke en svakhet. Slik skal og bør det være når det, som her, dreier seg om en monografi som også skal kunne leses med utbytte av et publikum som ikke har forhåndskunnskaper om den personen som portretteres.

Vindsetmo legger stor vekt på Woolfs livsskjebne, mindre på diktningen. Det er en prioritering som kan diskuteres, men som er rimelig, tatt i betraktning de mange interessante og omdiskuterte aspekter ved hennes liv. Virginia Woolf var en «gåtefull» person. Slik blir hun i alle fall gjerne framstilt. Hun har derfor vært et takknemlig objekt for psykoanalytikere og andre forståsegpåere. En hardnakket «sannhet» har gått ut på at hun som barn ble tvunget til incest av sin eldre halvbror, og at dette er hovedårsaken både til hennes uavklarte forhold til egen seksualitet og til hennes mentale lidelser i sin alminnelighet. Woolf tok som kjent sitt eget liv til slutt.

Psykologisk

Incest-teorien gir ikke Vindsetmo fem flate øre for. Kontant slår hun fast at det ikke finnes et eneste holdepunkt for å hevde verken at hun var utsatt for incest, eller at det skulle ha preget hennes voksenliv, og i alle fall på undertegnede virker hennes argumenter meget overbevisende. I de seineste år er det jo blitt slik at man villig vekk ser incestspøkelser på høylys dag, og det er fortjenstfullt av Vindsetmo at hun nekter å tro på vesener hun ikke kan få øye på. Hun plukker også på en overbevisende måte i stykker de som henter «beviser» for sin incestteori ved å gå til Woolfs litterære tekster. Her advarer hun med rette mot å bruke slike tekster ukritisk som kilder. Woolf brukte nok som alle forfattere stoff fra sitt eget liv, men hennes bøker er og blir fiksjoner.

På den annen side nøler ikke Vindsetmo med å anlegge psykologiske forklaringer. Det ligger nærmest i sakens natur når det gjelder en person som Woolf, og fordi hun holder seg til fakta og ikke begir seg ut i luftige spekulasjoner, virker hun også her overbevisende. Virginia mistet sin mor da hun var tretten år, og mangt og meget ved hennes personlighet kan føres tilbake til dette tap og sorgen over dette. Oppveksten hos en far som var uhyre selvopptatt og selvmedlidende, virket også avgjørende inn på hennes seinere utvikling.

Bloomsbury

Vindsetmo gir i det hele tatt en klar og fortrinnlig framstilling av de ulike fasene i Woolfs liv: Oppvekstårene, ekteskapet med Leonard Woolf, de stadig gjenoppdukkende depresjonsperiodene, den hektiske kreativiteten og selskapeligheten når hun er ovenpå. Indirekte tegner hun også et tidsbilde og viser ikke minst hvordan Virginia ble påvirket av den berømte Bloomsbury-kretsen som hun selv var et viktig medlem av, og av det alminnelige seinviktorianske klimaet.

Var Virginia Woolf «gal»? Spørsmålet er stilt av mange, og Vindsetmo stiller det på nytt. Hun er tilbøyelig til å gi ektemannen rett når han påstår at Virginia var manisk-depressiv, men hun har også sympati for feminister som har tolket hennes «galskap» som et sunt opprør mot den tradisjonelle kvinnerollen i det viktorianske England. Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Symptomer på sykdom og galskap kan jo nettopp ofte anses som reaksjoner mot en rolle og en samfunnsmoral som ikke gir rom for utfoldelse av «naturlige» egenskaper. Virginia Woolfs aggresjon mot menn og mannlige autoriteter så vel som hennes aseksualitet eller frigiditet kan derfor på en og samme tid forklares individualpsykologisk, ut fra tidligere opplevelser (uten at det er tale om incest), og sosialpsykologisk, som høyst rimelige reaksjoner på et patriarkalsk samfunn. Sånn sett kjenner vi hennes «sykdomsbilde» igjen i litterære skikkelser som f.eks. Constance Ring og Hedda Gabler.

Og det er nettopp denne dobbelte forklaringen Vindsetmo anvender i en monografi som ikke minst stimulerer vår lyst til å gi oss i kast med Virginia Woolfs forfatterskap på nytt.