Var Wallenberg spion for USA?

Historikeren Tore Pryser stiller spørsmål om diplomaten Raoul Wallenberg var agent for OSS, forløperen for CIA.

Arkitekten Raoul Wallenberg, født 1912 som en fjern slektning av Sveriges ledende finansfamilie, ble i 1944 stasjonert i Budapest som svensk diplomat. Hans oppdrag var å redde ungarske jøder, og det lyktes ham også å redde flere tusen av disse fra å bli sendt i tyske utryddelsesleirer.

Imidlertid ble Wallenberg i januar 1945 arrestert av sovjetiske tropper i Budapest. Siden så han aldri mer sitt hjemland. Til tross for mange vitnemål om at han lenge befant seg i live i Sovjetunionen, har det ikke lyktes å slå fast definitivt når han døde. Svenske eksperter tror i dag at han kan ha levd i sovjetisk fangenskap fram til 1980-årene. Deres russiske kolleger, derimot, mener at han døde i sovjetisk fangenskap i 1947. I 1957 innrømmet Sovjet-regjeringen i en note til Sverige at Wallenberg i 1945 ble fraktet til Moskva. Her, i Lubjanka-fengslet, skal han ha dødd av hjerteattakk 17. juli 1947.

Mye tyder på at Sovjet-myndighetene trodde at Wallenberg var spion i Ungarn i 1945. Hans nære forhandlingskontakter med tyske SS-folk, med Adolf Eichmann i spissen, kan ha skapt mistanke om at han var tysk spion. Her skal imidlertid drøftes en hypotese om at Wallenberg ble arrestert mistenkt for å være amerikansk spion.

Hva kan underbygge en slik hypotese? Av bl.a. historieprofessor Bernt Schillers bok «Varför ryssarna tog Raoul Wallenberg» (Stockholm 1991) går det fram at Wallenberg ble rekruttert av det amerikanske War Refugee Board (WRB) for å redde jøder i Ungarn gjennom den norskættede Iver C. Olsen.

Olsen arbeidet i Stockholm for Office of Strategic Services (OSS), den amerikanske etterretningstjenesten. Gjennom sin families forretningsforbindelser hadde Wallenberg blitt partner til en ungarsk jøde i handelsfirmaet Meropa. Dette firmaet drev sin virksomhet i samme hus på Strandvägen i Stockholm hvor også Olsen holdt til, offisielt som den amerikanske ambassadens attaché for flyktningspørsmål.

Ifølge Schiller henvendte USA seg til den svenske regjeringen etter forslag fra ulike jødiske representanter og ba om at Wallenberg under svensk «diplomatisk täckmantel» ble sendt til Ungarn for å hjelpe forfulgte jøder. Men egentlig skulle han arbeide for det amerikanske krigsflyktningbyrået WRB som også finansierte operasjonen.

Bernt Schillers hypotese er at sovjeterne tok Wallenberg til fange fordi «de trodde att hans räddningsaktion ingick i en storpolitisk sammansvärjning mellan nazisterna och de kapitalistiska makterna riktad mot Sovjetunionen och syftande till ensidig kapitulation i väst». Det er mulig at Schiller kan ha rett, men han gir intet avgjørende bevis.

Kanskje er forklaringen enklere? Her skal antydes en mer beskjeden hypotese, nemlig at Wallenberg ble tatt av sovjeterne fordi han arbeidet for Iver Olsen og OSS, som igjen samarbeidet med den svenske etterretningstjenesten, C-byrån, noe den sovjetiske kontraspionasjen fikk greie på.

Iver Olsen representerte altså både WRB og OSS. I den egenskap organiserte han høsten 1944 fluktruter fra Baltikum til Sverige. Den svenske kommunistavisen Ny Dag avslørte dette 17. oktober 1944. Det dreide seg om 30000 flyktninger som i tre år hadde levd under tysk okkupasjon, men som nå flyktet som følge av at Den røde armé nærmet seg, ifølge avisen. Operasjonen kostet 900000 svenske kroner som Olsen betalte. Blant flyktningene befant det seg personer som i samarbeid med svenske og tyske nazister hadde bygd opp hemmelige anti-sovjetiske organisasjoner i det nøytrale Sverige, hevdet Ny Dag videre. Noen dager senere ble også Ny Dags avsløringer gjengitt i Moskva-avisene.

Ny Dags opplysninger stammet trolig fra en balter som hadde hjulpet Iver Olsen som oversetter. Avsløringen var meget sensitiv, ikke minst for den svenske forsvarsstaben gjennom C-byrån, som tidligere hadde anvendt redningstransportene for sin agentvirksomhet i Baltikum. I tillegg til dette bringer også Schiller en opplysning om at det var via den svenske etterretningen at de amerikanske pengene ble formidlet. En sum på 200000 kr skal ha blitt formidlet av kaptein Johan Arthur Alexius Johansson, offisielt tilknyttet marinepolitiet på Gotland, men reelt i C-byråns tjeneste.

Den amerikanske ambassadøren i Stockholm, Herschel Johnson, mislikte sterkt den delen av Iver Olsens virksomhet som ble utført for OSS. Våren 1944 hadde Olsen i samarbeid med svensk etterretning ilandsatt agenten Algirdas Vokietaitis på den litauiske kysten med oppdrag å ta kontakt med partisaner. Agenten ble raskt tatt av tyskerne. Olsens rolle framgår også av Tom Bowers bok «Det röda nätet». Olsen disponerte 1/4 million dollar som han med den svenske regjeringens godkjennelse leide båter for. De ble sendt over Østersjøen i flyktningtrafikk. Da Olsen «ville använda samma båter för att sända agenter inn i de baltiska staterna och Sovjet stötte han på patrull», ifølge Bowers. Slike agentoperasjoner var nemlig i strid med president Roosevelts påbud om at ingen tiltak skulle gjennomføres som Stalin kunne oppfatte som fiendtlige.

Raoul Wallenberg ble altså sendt til Ungarn av OSS-mannen Iver Olsen. 7. november 1944 nevnes i et OSS-telegram en svensk kontaktmann i Budapest, som kan nås via Wallenberg eller Per Anger. Kontaktmannen skulle ha en svensk «signalplan», het det. Videre het det at kaptein Ternberg i Stockholm kjente til denne signalplanen. Helmuth Ternberg var nestkommanderende i C-byrån, Sveriges uoffisielle etterretningstjeneste. Han ledet også de svenske etterretningsoperasjonene i Baltikum.

Et viktig spørsmål er hva slags forbindelse det eksisterte mellom Ternberg i C-byrån, signalplanen, Wallenberg og OSS? Hva besto denne signalplanen i?

C-byrån, særlig gjennom Ternberg, hadde også nær forbindelse med tysk etterretning. Også Wallenberg forhandlet med tyskerne om å få løslatt jødiske flyktninger i Ungarn. Dersom den sovjetiske kontraspionasjen visste om alle disse forbindelsene, er det ikke rart at de så på Wallenberg med mistenksomhet og sikret seg ham i 1945.

Iver Olsen, agent 799, ble senere intervjuet av CIA, etterfølgeren til OSS, om Wallenbergs rolle. Han avviste at Wallenberg hadde drevet med etterretning under krigen. Olsen hevdet at Wallenbergs oppdrag bare gjaldt flyktninger, og ble finansiert fra Joint Distribution Committee (en jødisk hjelpekomité). Men Olsens vitneprov kan ikke uten videre godtas.

Wallenbergs forbindelse med OSS og Iver Olsen framgår av frigitte dokumenter i National Archives i Washington. I dokumentene heter det at instruksjoner til Wallenberg ble sendt via Olsen og OSS-nettet utenom den amerikanske ambassaden i Stockholm. Det er også i et slikt dokument Ternbergs navn forekommer.

Ternberg drev for øvrig også med oppbygging av agentnett i Baltikum etter krigen, i samarbeid med britiske SIS og CIA. Agentene var rekruttert blant de baltiske flyktningene i Sverige fra krigsårene. En av disse var Evald Hallisk. Han ble sendt til Baltikum i 1950 av det såkalte T-kontoret, C-byråns etterfølger. Hallisk ble tatt av sovjeterne snart etter og sonet 15 års straffarbeid i Sibir for spionasje for Sverige. Avisen Expressen fant fram til ham i 1992 og fortalte hans historie. Lenge avviste svenske myndigheter at Hallisk var svensk spion og hevdet at han tilhørte en etnisk «motstandsrörelse». Først sommeren 1994 innrømmet statsminister Bildt offentlig at Sverige sendte agenter til Sovjet på 1950-tallet (se Expressen 15.8.94).

Dersom det er riktig at Wallenberg kan kobles til OSS' og C-byråns etterretningsoperasjoner, er det ikke så merkelig at det svenske utenriksdepartementet, med utenriksminister Vsten Undén og Moskva-ambassdør Staffan Söderblom, i 1944- 46 ikke var så ivrige etter å oppklare Wallenberg-saken. I dag er det særlig disse som får kritikk, noe som har ført til at statsminister Persson har gitt Wallenbergs etterlatte en unnskyldning på vegne av den svenske stat. At den svenske utenriksledelsen opptrådte slik den gjorde i de nærmeste årene etter krigen, er imidlertid ikke så rart. En mer offensiv politikk, med krav om utlevering av Wallenberg, ville ha avslørt at Sveriges nøytralitet i overgangen mellom varm og kald krig ikke var så absolutt som svenske myndigheter offisielt vil ha oss til å tro. Fortsatt finnes det dokumenter i Wallenberg-saken som svenske myndigheter ikke har offentliggjort, blant annet om C-byråns virksomhet.