Våre allierte torturister

TORTUR: Hvem husker den røslige britiske presten Terry Waite, som i 1987 ble kidnappet i Beirut, mishandlet og omsider frigitt høsten 1991? Den 23.11 siteres han i en rapport i den britiske avisen The Guardian. Han sammenligner behandlingen han fikk i Beirut med den som nå er rapportert fra Guantanamofengselet, og finner ingen vesensforskjell, ved at fangene der også er holdt over lang tid bare på mistanke og mishandlet på samme måte som ham. I klar tekst: Når det gjelder brudd på internasjonale lover og vedtatte konvensjoner om tortur setter han Beiruts daværende terrorister og USA%s nåværende regjering i samme bås.Terry Waite ble frigitt i siste fase av en fangeutveksling som først var avtalt mellom Libanon og Israel. På det tidspunktet var jeg lege ved den norske FN-bataljonen i Sør-Libanon. Hit kom samme høst et antall frigitte fanger fra det israelskkontrollerte fengselet El Khiam. Av de to kvinner og fjorten menn jeg undersøkte, hadde samtlige vært utsatt for grov og dels langvarig tortur, og flertallet hadde tydelige fysiske og/eller psykiske ettervirkninger. De kunne berette om medfanger som var torturert til døde. Ved gjennomsyn av legekontorets journalarkiv fantes notater om ytterligere 14 torturerte eksfanger.

EL KHIAM VAR en israelskstyrt fangeleir. Rapporten om dette ble i sin tur tatt opp med de rette myndigheter og har også vært omtalt i media, men synlige forbedringer kunne knapt registreres etterpå. Etter den israelske tilbaketrekningen er fengselet nå museum, men det som foregikk der foregår fremdeles på andre siden av grensen.Historiene ovenfor klargjør at tortur ikke er noe som bare fanatiske terroristgrupper nytter, men som foregår under viten og kontroll av offentlige myndigheter. De viser og at det ikke bare forekommer i politistater og diktaturer, men i land som vi oppfatter som frie og demokratiske, ja, til og med som venner og allierte. I Amnesty International sin 2005-rapport går samme mønsteret igjen, og nå med grellere farger enn på lenge. Med rette kan man spørre hvilke menneskelige verdier de vestlige demo- kratier tror på som i gjerning så klart bryter de mest elementære av dem. Terry Waite, som er engstelig for denne utviklingen i Storbritannia, fastslår at terrorisme ikke kan bekjempes med terrorismens metoder. Gjør man det, har terroristen vunnet ved at han lyktes i å underminere noen av rettsamfunnets grunnleggende verdier.NUPI-forskeren Henrik Thune drøftet nylig (Dagbladet 21.11: «Det globale tilbakefallet») spørsmålet om de humanistiske demokratier nå var døende og hevdet at deres verste fiende i så fall ikke var terrorismen, men at de i kampen mot den sviktet seg selv. Med hensyn til dette rettsamfunnets snarlige død håper og tror jeg, sikkert i likhet med Thune, at så ikke skjer. Tross alt har verden levd med terrorisme før også, og demokratiet både overlevde og kom styrket ut. Få snakket høyt om demokratiets død før det smalt i USA.

I DAGBLADET 3.12 («Rettsorden eller anarki») understreker vår utenriksminister hvor viktig det er å bevare den internasjonale rettsorden. Han opplyser blant annet at Norge i FNs generalforsamling nylig har uttrykt bekymring over såkalt hemmelig forvaring og videre at USA på forspørsel har forsikret om at det ikke har foregått ulovlige overflyginger i vårt luftrom. Vel og bra, men er alt i orden, da? Er dette nok?Når det gjelder tortur gjenstår et handlingsproblem for fredsprislandet Norge, og da snakker jeg ikke om fotlenkene på NOKAS-ranerne. Problemet er hvor lenge vi kan fortsette å pleie vennskap og allianser med stater som med åpne øyne, men i lukkede rom og via nekting, bagatellisering og bruk av finurlige formaljuridiske krumspring effektuerer tortur og ulike former for nedverdigende fangebehandling. Veien er lang og kostbar, men jeg etterlyser likevel det statsmannskunst og mot som må til for løfte denne saken, ikke bare i ord, men i konsekvenser.