Våre beste menn

Militærnekterne i E-brakka på Hustad leir er rammet av tilværelsens uutholdelige letthet. Men de holder ut. På sett og vis.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Siviltjeneste

Arbeidslederen hadde sagt at Torgeir Skjælaaen Hansen skulle klippe graset denne formiddagen, men foreløpig nøyde han seg med å sitte på det. Det gjorde Morten Stensrud også, for han hadde ikke noe bedre å ta seg til.

- Jeg har problemer med autoriteter, sa Stensrud.

- Å skyte folk er helt uaktuelt, sa Skjælaaen Hansen.

De to militærnekterne satt på plenen mellom gråhvite brakker og stupbratte Romsdalsfjell og røykte hver sin rullings. Vi var på Hustad leir, en snau times kjøretur fra Molde.

LEIREN LIGGER på et lite høydedrag. Den ser malplassert ut, som om den egentlig var på vei et helt annet sted, men tilfeldigvis landet her, ytterst ut mot det frådende storhavet. De første årene etter krigen fungerte leiren som arbeidskoloni for landssvikere, men da de hadde sonet ferdig ble Hustad en leir for militærnektere.

Det kan kanskje virke sånn, men den symbolske effekten er neppe tilsiktet. Militærnekterne har det egentlig ganske bra på Hustad; de har treningsrom og gymsal, TV-rom og biljard, og noen får til og med ta dykkekurs. Ikke alle riktignok, men noen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer