BER SAMMEN: Aftenbønn blant barna på et barnehjem i den indiske delstaten Andhra Pradesh. Muslimer, kristne, jainer og hinduer ber sammen, til samme gud. Foto: Alf Berg
BER SAMMEN: Aftenbønn blant barna på et barnehjem i den indiske delstaten Andhra Pradesh. Muslimer, kristne, jainer og hinduer ber sammen, til samme gud. Foto: Alf BergVis mer

Debatt: Frelse

Våre høytider og tradisjoner trues av en religion: Kristendommen

Misjonsgrupper roper om at mine venner er på vei til helvete. Det er krevende.

Meninger

Jeg besøkte nylig en synkretisk, katolsk kirke i Amazonas en måneds tid. Det var en blandet opplevelse. Kirken stigmatiseres nemlig av misjonærer, fordi den har spiritistiske elementer. Andre kristne mener min menighet er djeveldyrkere. Noen urfolkskirker i området opplever demonstrasjoner midt under gudstjenestene. Misjonsgrupper roper om at mine venner er på vei til helvete. Det er krevende.

REISEJOURNALIST: Alf Berg.
REISEJOURNALIST: Alf Berg. Vis mer

Jeg besøker for tiden sjamanske mystikere på fire kontinenter. De har lite felles, bortsett fra dette: De blir forfulgt og marginalisert av kristne.

Dette er elefanten i rommet. Dette må vi snakke om, vi som er redd for at julesangene våre trues. Kristendommen er nemlig ofte ikke offeret, men overgriperen. Det gjør meg sint, for jeg kaller meg kristen selv, og jeg forstår ikke at sånn ekstremisme tåles av andre nordmenn. Stedvis blir hele samfunn blir pulverisert av «vår kultur».

I fjor besøkte jeg en venninne i Livingstone. Mwape er fra Zambias øst-provins, bestefaren hennes var høvding. Hun er stolt av stammetradisjonene, og hadde nylig vært i begravelsen til en onkel. Men hun opplevde at hun ikke kunne snakke med noen om hvordan onkelen hadde levd. Han hadde nemlig et nært forhold til stammens forfedretro hele livet.

Mwape var redd for å bli stemplet som heksekunstner eller djeveldyrker hvis hun nevnte det, for det var kristne til stede. Hun praktiserer fortsatt i hemmelighet (hun sier forfedrene besøker henne i drømmer), men hun er ensom. Hun tør ikke dele det med noen. Stigmaet er for krevende. For Mwape har det nykristne Zambia blitt et mareritt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For noen år siden jobbet jeg med et sjøfolk på Surin-øyene. Da misjonærene kom fire år før, ble det splid mellom de tradisjonelle anemistene og de nye, kristne familiene. Den rike protestantiske kirken kjøpte da en øy i nærheten, så de kristne flyttet. Men den nye øya var for langt fra markedet, så de kristne familiene vendte tilbake.

Landsbylederen var redd det nå fantes sår som ikke kunne gro. Misjonærene var pengesterke, så hun trodde den ukjente religionen hadde kommet for å bli.

Gamle meklingsmetoder var umyndiggjort av kirken. Stammelederen var også trist fordi de ikke lenger feiret sjelens frihet fra kroppen, de hadde lært at det var feil å feire når noen døde. Ved dødsfall var alle nå triste. Hun savnet den glade høytida som var borte, og var engstelig for at grunnvannet kunne bli forgiftet, nå som folk hadde begynt å begrave sine døde.

En venninne av meg jobber i helsedepartementets urfolksavdeling i Brasília. Hennes spesialitet er håndtering av selvmordsbølger. Senest for en måned siden var det seminar i Nord-Brasil hvor de brukte tid på å diskutere «det kristne problemet», misjonærer som lovlig og ulovlig tar seg inn til stammer for å «frelse» dem. Stammenes kosmologi og identitet går i oppløsning.

Store mengder indianere begår selvmord fordi de har mistet noe: enheten med naturen, dyrene, landsbyen – og sjamanen. Det nye verdenssynet er tuftet på separasjon mellom mennesker, og fra en ekstern gud. Guajajara-, Karaja-, Tukano-, og Deni-folkene er særlig utsatt for kristen forfølgelse.

Det finnes én religion i verden som har nedfelt i sin tro å reise ut og endre annen kultur og tradisjon. Den religionen er kristendommen. Det skaper konflikter, splid og bølger av selvmord. Det er vi som er fæle. Men hvorfor skal «vi vanlige» i Norge bry oss om dette? Vi som ikke ødelegger «andres jul»?

Vi krever at folk som bor i muslimske land tar avstand fra muslimsk ekstremisme, og aktivt motarbeider den. Det samme må gjelde i kulturer tuftet på kristne verdier, om kristen ekstremisme.

Det finnes dessuten kristne bevegelser som opererer på grensen av det lovlige, i Norge. Et par eksempler:

Ungdom i Oppdrag (UiO) er aktiv over hele verden, men særlig i områder hvor de kan forføre naive kulturer med budskapet om én gud, full av nåde, som raskt gjør liv rikere. UiO er kjent for produksjonen av en falsk dokumentarfilm for noen år siden, hvor de påsto at en urfolksgruppe tok livet av barna sine. Bilder var iscenesatt, basert på fordommer og løgn. De ville inn med misjonsarbeid, fordi stammen var «primitiv» og trengte ytre hjelp.

Urfolksorganisasjonen Survival bidro til å beskytte stammen fra videre kristenforfølgelse, men skaden fra propagandaen er uopprettelig. UiOs norske opphavsmann sa for to år siden i et intervju at arbeidet med «de unådde» hadde vært særlig meningsfylt for ham, og at han var glad over å ha ledet denne trenden.

Så er det Åpne Dører. Organisasjonen står utenfor innsamlingskontrollen. Den ble startet av kristenekstremister som smuglet bibler ulovlig inn i land hvor misjon var regulert for å beskytte kultur. De driver fortsatt med bibeldistribusjon i områder med svært få kristne, og gir bibelundervisning og misjonsopplæring.

Beskyttelse av misjonærene er en del av arbeidet. Å kalle dette for en organisasjon som beskytter forfulgte kristne, er på grensen til løgn; Åpne Dører beskytter spredningen av en ideologi. Resultatet er forfølgelse i områder som tidligere var religiøst homogene. Denne organisasjonen har altså moralsk og økonomisk støtte fra vår inkluderingsminister.

Det har vært sagt at fascismen begynner der frykten for det fremmede er så stor at overgriperen kan kle på seg offerrollen.

Vi skal bekjempe all religiøs ekstremisme i Norge. Vi skal beskytte vår trivelige, sekulære julefeiring – full av religiøs symbolikk – mot ytre krefter. Men vi må også se på vår egen kultur, så vi kan mene noe om andres. Hva slags ideologi støtter vi gjennom vår stilltiende aksept? Hvor blir det av protestene fra prestene og den norske kirken? Hva skjedde med «..splinten i sin broders øye, men ikke bjelken i sitt eget?»

La oss ta et oppgjør med raseringen av alle tradisjoner, ikke bare endringen av vår egen jul. Jesus snakket da vel en del om toleranse, tilgivelse og forsoning?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook