FRIGJØRES? I slutten av juni ble over 300 barneekteskap i Malawi annullert, nå skal tradisjonen forbys. Forhåpentligvis fører forbudet til at folkets holdninger til jenter endres. Foto: NTB Scanpix
FRIGJØRES? I slutten av juni ble over 300 barneekteskap i Malawi annullert, nå skal tradisjonen forbys. Forhåpentligvis fører forbudet til at folkets holdninger til jenter endres. Foto: NTB ScanpixVis mer

Våre kropper, våre liv

Afrika tar tre skritt i riktig retning mot kroppslig selvstyre for kvinner, det angår oss alle.

Kommentar

For litt over en måned siden, i slutten av mai, innførte Nigeria og den avtroppende presidenten Goodluck Jonathan et forbud mot kjønnslemlestelse av jenter. Nylig skrev også Sierra Leone under på en internasjonal avtale som kan lede mot det samme. Like etter Nigerias forbud, i begynnelsen av juni, gikk en Malawisk folkevalgt ut og annullerte over 300 barneekteskap i landet, tradisjonen skal forbys.

Forhåpentligvis vil disse forbudene legge bedre til rette for en total avskaffelse av praksiser som har skapt, og fortsatt skaper, enorme lidelser for jenter. Men som erfaringer fra andre land tilsier, som Uganda, som vedtok et forbud mot kjønnslemlestelse i 2010, så er det én ting å vedta lover, noe ganske annet er å implementere dem i lokalsamfunnene. Utfordringen er å holde den offentlige debatten varm.

«Dette er vår kultur» sier enkelte lokale helsearbeidere og tviholder på tradisjoner som alle har det til felles at det tar fra kvinner noe av det mest grunnleggende i et liv, nemlig kontrollen over egen kropp. Men det er vanskelig å stedsbestemme u-kulturen.

For selv om de i dag stort sett praktiseres i afrikanske land har praksisene røtter i vår egen, europeiske historie. I en tysk, medisinsk lærerbok fra 1666 kan man finne illustrasjoner som viser hvordan man amputerer en klitoris og i England dukket kjønnslemlesting jevnlig opp så langt fram som til 1860-tallet. Kanskje svarte de det samme den gangen: «det er vår kultur». Men ting endret seg her og noe er nå i ferd med å endre seg i Afrika også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

29 land i Afrika, Midtøsten og Asia praktiserer i dag det som Verdens helseorganisasjon kaller «Female genital mutilation» (FGM), altså «kjønnslemlestelse» på norsk. Et inngrep som for jenter innebærer å fjerne klitoris og/eller hele eller deler av de indre og/eller ytre kjønnslepper. Den eneste hensikten med prosedyren er å gjøre jenta «ren». En effektiv stopper for seksuell nytelse. Inngrepet forårsaker ofte medisinske komplikasjoner og/eller i verste fall død. Av de rundt 125 millioner kvinner i verden som blir kjønnslemlestet er flesteparten i alderen mellom 0 og 15 år.

Annethvert sekund blir ei jente under 18 giftet bort i verden, 39 000 hver eneste dag. Ritualet fratar dem som regel muligheten for utdanning og selvstendighet.

Begge tradisjoner har dramatiske konsekvenser for tallet på mødredødelighet i verden. Et ødelagt eller et for ungt underliv kan fort ende med et dødelig utfall under en fødsel.

Det hele virker kanskje fjernt fra oss, vi er tross alt veldig heldige her hjemme. Men fortsatt finnes det kvinner og transpersoner, også her, som kunne og fortsatt kan relatere seg til hvor viktig kampen for autonomi er. Retten til kroppslig selvstyre er en felles, global kamp, uansett hvor i verden man befinner seg.

«Ingen kvinne som ikke kontrollerer sin egen kropp kan kalle seg fri», sa gynekologen og aktivisten Margaret Sanger på starten av 1900-tallet. Og fortsatt er det bedre seint enn aldri å si seg enig i det.