Våre passive palestinere

Media og det internasjonale samfunn etterlater et inntrykk av at befolkningen på Gazastripen er passive ofre ute av stand til å gjøre noe med sin egen situasjon. Fokus på «hjelp utenfra» og «humanitær krise» gjør palestinerne til klienter. Det er det motsatte av det de trenger i en politisk kamp mot okkupasjonen. Under og etter krigen mot Gaza har medier, politikere og organisasjoner hatt fokus på å «få inn hjelp utenfra». Spørsmålet som ble gjentatt i det utrettelige var «hva kan det internasjonale samfunn gjøre med den humanitære situasjonen?». Aldri fikk vi spørsmål fra journalister om hvilke ressurser befolkningen på Gaza selv har til å møte en humanitær krise. Dette norske mediebildet har bidratt til klientifisering av palestinerne som befolkningsgruppe.

Allerede fra oktober 2008 begynte Israel systematisk å stenge journalister ute fra Gazastripen. Man skulle ikke være mye til spåmann for å skjønne at noe var på gang. Norsk Folkehjelps stedlige representant ble holdt ute fra Gazastripen siden november. Israel ville ikke ha øyne og ører på bakken som kunne rapportere om følgene av bomberegnet. Langt på vei lykkes Israel i dette. Selv om Gilbert og Fosse tappert rapporterte om skadene, ble det aldri noe medietrykk som kunne bidratt til internasjonalt press på Israel til å begrense seg. Medieblokaden sikret at Israel kunne bombe relativt uforstyrret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mediene ble avhengig av et lite antall øyevitner og deres rapporter. Organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp kommenterte også løpende den humanitære situasjonen. I de tre ukene krigen varte, og i ukene etterpå, satt jeg i en rekke intervjuer om situasjonen på Gaza basert på informasjon som vi etter beste evne hadde hentet fra våre egne ansatte på Gaza-stripen. I etterkant slår det meg at ingen norsk journalist var opptatt av befolkningens egne ressurser til å håndtere den humanitære situasjonen. De var utelukkende opptatt av hva norske organisasjoner og det internasjonale samfunn kunne gjøre for å redde befolkningen ut av krisen, og få inn forsyninger utenfra. Medieretorikken var knyttet til «ute» og «inne», hvor de utenfra måtte hjelpe de som var «inne». Norsk Folkehjelp representerte faktisk begge sider. Vi er en norsk organisasjon (ute), men våre ansatte på Gaza er lokale palestinere (inne), og prosjektene vi støtter drives av palestinske partnerorganisasjoner. Da jeg fikk spørsmål om hva «vi» kunne gjøre, var fokuset fra journalistene hva vi norske kunne gjøre. Jeg kan ikke huske et eneste spørsmål hvor mediene prøvde å utforske palestinernes egne ressurser. Mønsteret som ble skapt var at befolkningen på Gaza var passive klienter til egen elendige skjebne, og at de manglet ressurser, initiativ og evne til å gjøre noe med egen situasjon. Parallelt med at det internasjonale samfunn, representert ved vestlige velgjørende organisasjoner, hadde ressurser, kraft og initiativ. Vi står overfor gjennomgående et mønster som aktivt patroniserte befolkningen på Gaza og gjorde dem til klienter uten egne ressurser.

Ikke misforstå, jeg mener at det både var og fremdeles er et humanitært behov, som også må møtes med støtte fra andre land. Mitt poeng er at palestinernes egne initiativ og ressurser ble grunnleggende underrapportert, det var rett og slett ingen interesse for den siden av saken. Både jeg selv på vegne av Norsk Folkehjelp, og Røde Kors, var for ukritiske til dette mønsteret underveis, og må medgi at jeg selv har bidratt til dette. Det er selvsagt ikke slik at alle journalister hadde en klientifiserende tilnærming. Flere reportere, spesielt de med fartstid fra området, var tidvis mer nyansert. Og klientifiseringen var neppe bevisst. Vi står nok heller overfor en vanetenkning i beskrivelsen av humanitære kriser og omfattende fattigdom. Sjelden etterspørres lokalbefolkningens egne ressurser. For mediene er det bedre stoff å få fram heltemodig livreddende innsats fra «hvite riddere» utenfra. For oss i Norsk Folkehjelp som kommer fra Norge, men som også representerer lokalt ansatte og lokale partnere, er denne klientifiseringen krenkende.

Vi vet gjennom mange års arbeid på Gazastripen, at problemene ikke handler om mangel på evner, initiativ og ressurser i det palestinske samfunnet, men om 42 års okkupasjon, konflikt og flere års tiltakende blokade som har tvunget samfunnet og befolkningen i kne. Det som er slående og som burde fått mer oppmerksomhet er hvordan det palestinske samfunnet er i stand til å stå imot dette enorme presset og ved oppfinnsomhet og ukuelig vilje finne kriseløsninger som får samfunnsfunksjoner og familieliv til å gå rundt på et vis, på tross av konflikten og blokaden.

En patroniserende holdning overfor palestinerne er dessverre også et grunnleggende trekk ved både giverlandsarbeidet og den politiske tilnærmingen verden inntar overfor konflikten. Ettersom Hamas skal holdes unna penger og politisk kontakt ble giverlandskonferansen i Sharm el-Sheikh gjennomført nærmest som om befolkningen i Gaza knapt eksisterte som annet enn objekter for hjelp utenfra. Dette er et meget alvorlig problem, og en holdning som må endres dersom samfunnet på Gaza skal kunne komme seg på beina.

Mønsteret som media og det internasjonale samfunn her skaper understøtter dessverre Israels politikk gjennom mange år for å «avvikle» Gaza som et normalt og levedyktig samfunn. Systematisk hindring av palestinsk næringsutvikling har kulminert med systematisk bombing av infrastruktur. Over 90 prosent av næringsvirksomheten ligger brakk, mens 80 prosent av befolkningen har blitt gjort avhengige av humanitær hjelp. Dette er ingen naturkatastrofe, men en villet politikk. Slik oppnår Israel at det internasjonale samfunnet og media blir opptatt av Gazastripen som et humanitært problem, snarere enn som en verdig befolkning med sivile og politiske, så vel som sosiale rettigheter som systematisk brytes av okkupasjonsmakten. Den politiske kampen og palestinernes egne ressurser forsvinner ut av bildet.

Klientifiseringen av befolkningen i Gaza er nedlatende, uetisk og umoralsk. Den representerer et gufs av holdninger som de færreste vil vedkjenne seg. Politisk vanetenkning og overflatisk retorikk og journalistikk skaper mønstre av holdninger som får politiske konsekvenser. Ved å gjøre palestinerne på Gazastripen til passive objekter som først og fremst trenger vår hjelp, gjør vi dem og deres sak en bjørnetjeneste. Palestinerne trenger politisk støtte slik at de selv kan få gjenoppbygge og utvikle sitt eget samfunn. Det påhviler oss et ansvar for å vise at palestinerne er et aktive og ressurssterke med samme håp og ønsker som alle andre folk. Vi skylder dem vår solidaritet, respekt og støtte for at de skal kunne vinne fram i sin helt rettmessige kamp mot Israels okkupasjonspolitikk.