«KVARTETTEN:»  Lederen i næringslivets hovedorganisasjon (UTICA) Oided Bouchamaoui, generalsekretæren i fagbevegelsen (UGTT) Houcine Abassi, presidenten i menneskerettighetsligaen (LTDH), Abdessattar ben Moussa, og presidenten i advokatforeninga (ONAT), Mohamed Fadhel Mahmoud. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
«KVARTETTEN:» Lederen i næringslivets hovedorganisasjon (UTICA) Oided Bouchamaoui, generalsekretæren i fagbevegelsen (UGTT) Houcine Abassi, presidenten i menneskerettighetsligaen (LTDH), Abdessattar ben Moussa, og presidenten i advokatforeninga (ONAT), Mohamed Fadhel Mahmoud. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Vårens lille håp

Vilkårene for demokrati er skrale i de arabiske landene. I Tunisia klarte likevel viktige politiske aktører å gjøre kloke valg som har reddet demokratiet. Det motsatte skjedde i Egypt.

Kommentar

Demokratiske frø ble sådd i den arabiske verdenen under «Jasmin-revolusjonen» i Tunisia i januar 2011. En gateselger satte fyr på seg i protest mot myndighetene og døde. Det folkelige opprøret som fulgte, innledet «Den Arabiske Våren». Flammene spredte seg som ild i tørt grass utover og tente håpet om demokrati i de andre arabiske landene.
 
Grasset var tørt nesten overalt. Men de underliggende samfunnsforholdene lå på ulike vis ikke til rette for en overgang. De revolusjonære kreftene viste seg enten for svake eller for splittede eller begge deler til å kunne innføre et stødig folkestyre.
 
Ingenting kan bli som før, det fins ingen vei tilbake til det gamle. Men i flere land gikk det fra vondt til verre, i andre klarte regimene, etter en kraftig støkk, å gi inntrykk av status quo ante.
 
Bare i Tunisia klarte de revolusjonære, med store vansker, å redde revolusjonens landevinninger. En grunnlov og demokratiske institusjoner kom på plass i samarbeid mellom sekulære krefter og moderate islamister. Men «Kvartetten», av fagbevegelsen, næringslivets organisasjon, ligaen for menneskerettigheter og advokatforeninga, måtte bidra for å holde byggverket sammen ved kriser. For dette får de Nobels fredspris.
 
Islamistiske motkrefter har forsøkt å slokke dette «arabiske fyrtårnet». I mars ble 21 turister og en politimann drept i nasjonalmuseet Bardo, i juni ble 38 turister drept i feriebyen Sousse og 24. november angrep en kamikaze-bomber presidentens livvakter og drepte 13 av dem. Den Islamske Staten (IS) har påtatt seg ansvaret for angrepene i Tunisia. IS bruker Libya som treningsfelt og trygt tilfluktssted. Samtidig har demokratiet i Tunisia sine indre fiender: Fra et folketall på 11 millioner har rundt 5500 unge reist ut for å kjempe i «hellig krig», først og fremst i Syria, men også i Libya, Irak, Mali og Jemen.
 
Økonomien er svak og avhengig av feriegjester som islamistene vil skremme bort. De politiske institusjonene, partiene og organisasjonene i det sivile samfunnet er ennå svake. Det tar tid før den politiske kulturen er tilpasset et folkestyre. Dette er naturlig etter et langvarig diktatur. Med terrorisme som press forsøker ytterliggående islamister å få gjeninnført en politistat og ødelegge frihetene som er revolusjonens frukter.
 
Så sårbart er demokratiet i Tunisia.
 
I Libya fikk opprørerne hjelp av vestlige bombefly til å knuse diktaturet under Muammar Kadhafi. Det endte i et statssammenbrudd. Uten noen institusjoner, uten landsomfattende organisasjoner og uten samhold blant opprørerne delte stammer og klaner Libya mellom seg og kastet seg inn i en forvirrende borgerkrig. Mylderet av partier er ikke politiske uttrykk, men snarere høvdinger med hver sine flokker. To regjeringer deler på statsmakt som ikke finnes, mens væpnede islamistgrupper, som al-Qaida og IS, og forbryterbander fisker i opprørt hav.
 
I Egypt gikk det så mye bedre da liberale krefter og islamister rundt Det Muslimske Brorskapet styrtet Hosni Mubarak. Men Brorskapet og Mohammed Morsi, som landets første folkevalgte president, evnet ikke å samle landet om å bygge et demokrati. Morsi støtte fra seg de liberale, venstresida, de sekulære og de intellektuelle som hadde innledet revolusjonen. Han undergravde det regimet som han var satt til å lede. Da general Abdel Fattah al-Sisi med et militært kupp styrtet presidenten i juli 2013 var «Den Arabiske Våren» over, knust militært i det mektigste av de arabiske landene. Sisi står fram som den klassiske arabiske diktatoren, hardere enn Mubarak, og som «mannen på hesteryggen» fra de to foregående århundrene.
 
Arabiske land har en lang historie med autoritære regimer. Historisk føydale stammesamfunn har skapt grobunn for sjeiker, konger og diktatorer inn i vår tid. Økonomiens utvikling har ikke skapt en stor og sterk middelklasse, som Aristoteles mente var nødvendig for et demokrati. I alle fall ville dette ha vært til stor hjelp. De klassiske forutsetningene for demokrati i historie, sosio-økonomi og politisk kultur er svake i arabiske land. Libanon har vært et unntak, som har funnet et botemiddel ved å fordele politisk makt mellom de religiøse gruppene. Libaneserne har opplevd borgerkrig, opprør og utenlandsk militær innblanding, men likevel så vidt klart å opprettholde et skjørt demokrati.
 
Store makters spill i Midtøsten gjør vilkårene vanskelige for demokratier. Striden mellom Israel og Palestina har skapt uro og spenninger i flere mannsaldre. USAs mislykte krig i Irak har skapt fullt kaos. Saudi-Arabia i spissen for sunniene kjemper mot Iran i spissen for sjiaene om overtaket i hele området. Opprøret i Jemen endte i en borgerkrig hvor saudiene og iranerne kriger med stedfortredere. Opprøret fra sjia-flertallet mot sunni-herskerne i Bahrain ble slått ned med hjelp fra Saudi-Arabia.
 
Ingen steder har folket lidd så mye som i Syria, hvor et folkelig opprør har endt i en blodig borgerkrig mellom regimet under president Bashar al-Assad og et virvar av opprørsgrupper, som også slåss mot hverandre. Motsetningene har delvis etniske og religiøse grunner. I tillegg til et opprør mot Assad er dette en utvidelse av borgerkrigen i Irak. Dette ga grobunnen for IS. Samtidig er det et oppgjør mellom Iran, som støtter Assad, og Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia, som vil styrte Assad. For å gjøre det helt uoversiktlig har USA, Frankrike og Russland kastet seg inn i krigen. I det store maktspillet om Syria må "alle" være med.
 
Vilkårene for demokrati er ikke gode i området. I Irak, Syria, Libya og Jemen finnes ikke engang en stat. Da er Tunisia vårens lille håp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook