Anmeldelse: Julia Phillips, «Alt som ble borte»

Vårens mest eksotiske krim

Julia Phillips' thriller byr på mer enn spenning.

LANGT MOT ØST: Havnebyen Petropavlovsk er hovedstaden på den russiske Kamtsjatka-halvøya, nordøst på Stillehavskysten. Foto: NTB / Sovfoto/Universal Images
LANGT MOT ØST: Havnebyen Petropavlovsk er hovedstaden på den russiske Kamtsjatka-halvøya, nordøst på Stillehavskysten. Foto: NTB / Sovfoto/Universal Images Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

To jenter leker i tidevannsbølgene en varm augustdag. Søstrene Aljona (11) og Sofija (8) er små for alderen. De treffer en mann som sier han har skadet ankelen. De følger ham til bilen, en svart SUV. Han tilbyr seg å kjøre dem hjem, men han kjører forbi huset deres, videre nordover, forbi tikilometerskrysset, forbi flyplassen, så ingenting.

En klassisk kidnappingshistorie i utgangspunktet, men åstedet er Petropavlovsk, hovedstaden på den russiske Kamtsjatka-halvøya, nordøst på Stillehavskysten. Den amerikanske debutanten Julia Phillips oppholdt seg der i to år på Fullbright-stipend, i et samfunn fortsatt preget av Sovjetunionens oppløsning og postkommunistiske vill-vest-tilstander med korrupsjon, organisert miljøkriminalitet og normer i fritt fall.

Romanen «Alt som ble borte» er en fascinerende skildring av folkeliv på steder som bare kan nås med fly eller båt. Her er avstandene lange, menneskene fåtallige, mistenksomheten mangfoldig.

Sidespor

JULIA PHILLIPS: Amerikansk forfatter som har skrevet debutromanen «Alt som ble borte» etter et to år langt studieopphold på den isolerte russiske halvøya Kamtsjatka. Foto: Pax
JULIA PHILLIPS: Amerikansk forfatter som har skrevet debutromanen «Alt som ble borte» etter et to år langt studieopphold på den isolerte russiske halvøya Kamtsjatka. Foto: Pax Vis mer

Romanen har form av en thriller, men den er ingen tradisjonell «who-done-it» der nettet snører seg om en potensiell gjerningsmann. Golovsoskaja-søstrenes forsvinning ligger som et sidespor, riktignok en ekkel murring, gjennom alle romanens kapitler, der andre kvinners miserable liv er hovedsak. Et år skildres måned for måned, søstrenes skjebne blir gradvis bleikere i folks bevissthet. Noe er fryktelig galt blant folk på Kamtsjatka.

Dette kunne aldri skjedd i Sovjet-tiden, mener Valentina Nikolajevna, ansatt i skoleadministrasjonen i Petropavlovsk, en by med 200.000 innbyggere på en 1200 kilometer lang halvøy. Her er russerne blonde «herrefolk» på et sted som nå er preget av turister, fremmedarbeidere, kriminelle og innfødte urfolk som tidligere holdt seg i landsbyene, «der de hører hjemme», ifølge Valentina. Nordover på halvøya bor evenere, korjakere, itelmenere og tsjuktsjere, som alle er svarthårede, brunøyde og lever av reindrift, jakt og fiske. I hovedstaden jobber bygningsarbeidere fra Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, heller ikke de særlig velsette.

Druknet eller rømt

En kvinne som luftet hunden har sett småjentene sette seg inn i en mørk bil sammen med en helt vanlig mann, men politiet fester ingen lit til Oksanas vage observasjon. Savnet-plakater på alle byens falmete betongblokker og malingflassete dører hjelper lite, og snart er den gjengse oppfatningen at søstrene har druknet. Et tre år gammelt forsvinningsnummer - 18-årige Lilja fra evenerfolket i småbyen Esso - trekkes fram, men politiet slår seg til ro med at den løsaktige jenta nok har rømt hjemmefra. Hun er jo ikke datteren av betydningsfulle foreldre, så hvorfor skulle politiet bruke krefter på henne, mener naboer og skolevenninner. Hvor store bestikkelser trenger politiet for å lete, spør jentas mor.

UNDER VULKANEN: Petropavlovsk fotografert med vulkanen Koryak i bakgrunnen. Foto: NTB / Sovfoto/Universal Images
UNDER VULKANEN: Petropavlovsk fotografert med vulkanen Koryak i bakgrunnen. Foto: NTB / Sovfoto/Universal Images Vis mer

Kvinnelivene i Julia Phillips roman er gjennomgående traurige under vekten av fraværende menn, slitte blokkleiligheter, stinkende offentlige bad og sms-er fra skolevenner som karret seg ut til Moskva eller St. Petersburg. Nostalgien etter fordums russisk storhet er bittersøt, men tomheten er den gjennomgående stemningen. I sterk kontrast til den grøssende gledesløsheten lyser vakre naturskildringer av hav på alle kanter, skoger med brunbjørner, vulkanske fjell og uendelige svarte himmelhvelv gjennomhullet av lysende stjerner.

Blant kvinnene som savner, er søstrenes mor, Marina, rammet hardest - av panikkangst, pustevansker og skyldfølelse. Slik blir hun den inkarnerte håpløsheten. Finalen er som resten av romanen, dryppende av tung tvetydighet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer