Anmeldelse: Maria Dorothea Schrattenholz, «Protosjel»

Vårens suverent beste diktsamling

Maria Dorothea Schrattenholz' «Protosjel» er et blinkskudd av en bok.

MARIA DOROTHEA SCHRATTENHOLZ: Hun ble nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris for sin første bok, og nå har hun skrevet vårens beste diktsamling, mener anmelderen. Foto: Baard Henriksen
MARIA DOROTHEA SCHRATTENHOLZ: Hun ble nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris for sin første bok, og nå har hun skrevet vårens beste diktsamling, mener anmelderen. Foto: Baard Henriksen Vis mer
Publisert

Etter å ha pløyd meg gjennom en mengde diktsamlinger utgitt av norske forlag denne våren, sitter jeg igjen med en klar favoritt: «Protosjel» av Maria Dorothea Schrattenholz.

Det er forfatterens andre bok. Boka er en form for science fiction-diktning. Men da ikke av den banale sorten. Det er faktisk en uhyre ambisiøs bok, som på samme tid banker til med en rekke slående bilder, som dette: «svarte gassmasker / gjør oss til insekter».

Mennesker og maskiner

Hvis det finnes et plott i denne boka, så er det at hovedpersonen («jeget») etter hvert konstruerer en maskin for å bevare «sjelen» til et menneske som er døende av kreft. På baksiden av boka står det at det dreier seg om «den som står henne nærmest», og personen omtales som «han». Det er litt påfallende, for inni boka får vi aldri vite kjønnet på dette kjære mennesket, for den saks skyld heller ikke på diktenes «jeg». Det er som om teksten på baksiden gjør boka mer entydig enn den egentlig er.

Men det er klart: litt forenkling kan være nyttig i møte med avansert moderne diktning. Slik jeg tolker boka, stiller den et helt grunnleggende spørsmål: Er det håp for mennesket i maskinens tidsalder? Svaret er forhåpentlig ja! Men jeg vil legge til: kanskje bare hvis vi er så oppmerksomme på farene ved det maskinelle som Schrattenholz er i «Protosjel».

Maskinen i boka sier at «du får alltid mer enn du ber om». Når vi konstruer maskiner, har de ofte utilsiktede konsekvenser i tillegg til de tilsiktede. Selv om maskiner løser problemer, skaper de også nye. Teknologiske løsninger gjør mange ting lettere, men de gjør det ikke nødvendigvis lettere å leve. Eller å dø. Eller å akseptere at noen dør.

Blinde ingeniører

Bokas aller første setning er utrolig flott: «hvert menneske er født av blinde ingeniører». Formuleringen peker på hvordan arvematerialet vi alle har lært å kjenne som DNA angivelig styrer hvem vi er, hvilke disposisjoner og anlegg vi har. Og en guddommelig plan bak det hele er det vanskelig å spore: «Ingeniørene» som har skapt oss er «blinde».

Et sentralt spørsmål i «Protosjel» antydes allerede i tittelen på boka: sjel. Men poenget er neppe å virkeliggjøre den religiøse ideen om at sjelen kan få evig liv selv om kroppen blir til jord. Når boka lanserer denne maskinen som liksom destillerer en sjel ut fra kroppen til den elskede, er det med massevis av klok distanse. Og massevis av stimulerende problematiseringer av premissene for moderne vitenskap og såkalt kunstig intelligens: «maskinen sier / det som skapes / kan aldri bli klokere enn sin skaper // men jeg tror det er feil».

Jeg liker den siste setningen. Den er sta.

Fabelaktig diktning

Det som gjør boka til Maria Dorothea Schrattenholz så god, er likevel ikke primært det filosofiske og vitenskapelige, selv om dette også er inspirerende turnert.

«Protosjel» er så god fordi den er fabelaktig diktning: massevis av regelrette onelinere, suverent kompakt språk og et rikt assortement av poetiske bilder gjør dette til en av de aller beste bøkene på norsk så langt i år.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer