Vårens viktigste roman

Med de flodbølger av vold og grusomhet som konstant velter over oss via presse og TV-skjerm, er vi langt på vei tvunget til å gjøre oss immune overfor andre menneskers lidelse og smerte. Uten en slik ufølsomhet ville vi bukke under.

Vår ufølsomhet synes å være forbundet med en dyp fascinasjon for grusomhetene. Vold - i dokumentarisk eller fiktiv form - er blitt underholdning i en grad som aldri før. Jo mer perverst, bloddryppende og meningsløst, desto bedre. Størst oppmerksomhet får kanskje seriemorderen. De fleste forfattere er sanne humanister, men som fortellere opptrer de gjerne som «kynikere». Fra Burgess («Clockwork Orange») til Kjærstad («Rand») framstår de som nøkterne observatører når de skildrer vold og mord. På dette vis mimer de tidas ufølsomhet samtidig som de blottlegger den.

Sadisme

Med «Latours katalog» føyer Nikolaj Frobenius seg inn i denne rekken av voldens og seriemordernes kronikører. Til hans forutsetninger hører verk av forfattere som nettopp Burgess og Kjærstad, foruten Edgar Hilsenrath, Patrick Süskind, Brett Easton Ellis og Jens Bjørneboe. Og ikke minst Marki de Sade. Opphavsmannen til begrepet sadisme spiller sågar en viktig rolle i romanhandlingen. På klassisk vis vender nemlig forfatteren blikket mot fortida for å sette et brennende samtidsproblem i relieff.

Romanens hovedperson er en av markiens håndgangne menn - en til nå lite omtalt lakei som visstnok skal ha eksistert, men hvis livshistorie er fritt oppdiktet av Frobenius. Til tross for sitt groteske motiv er «Latours katalog» en medrivende bok, spennende som en kriminalroman og tankevekkende som en filosofisk studie.

Grotesk

Det særegne ved Latour er at han er født uten evne til å føle fysisk smerte. Ved å tillegge ham denne (manglende) egenskap, kan forfatteren la ham tjene som et overdimensjonert og grotesk symbol på den ufølsomhet overfor menneskelige lidelser som romanen tematiserer.

Men Latour er også en utstøtt og vanartet skikkelse på mange andre vis. Som sin mor er han stygg som den onde selv. Han er blitt unnfanget ved en voldtekt. I den lille havnebyen Honfleur vokser han opp hos moren, som driver som ågerkone. Hun er hatet som pesten av stedets folk som står i bunnløs gjeld til henne, men sønnen forguder henne. En vakker dag blir hun tatt av dage, og sønnen begir seg til Paris for å lete opp dem han mener står ansvarlige for hennes død. Han er besatt av tanken på hevn, og han utvikler seg etter hvert til en bestialsk morder. Hans søken etter det han mener må være smertesenteret i menneskets hjerne er den andre drivkraften som ligger til grunn for hans virksomhet som morder. Han kutter rett og slett hodene av sine ofre med et nesten usynlig snitt for seinere i ro og mak å kunne utforske ofrenes hjerne.

de Sade

I Paris kommer han også i tjeneste hos de Sade - en mann hvis libertinske virksomhet Latour både tilrettelegger og betrakter på avstand. Han settes også til å renskrive de romanskissene som de Sade sender ut av fengslet. I de Sades framstilling framtrer de skildrede grusomhetene i et uvirkelig skjær, og Latour innser at det ikke er den sadistiske nytelsen hans herre har forsøkt å beskrive, men at det derimot er ensomheten. Når fortellingene handler om smerte, er det fordi kroppens smerte er det eneste beviset på at ensomheten ikke er total. Og når Latour har elsket andres smerte, er det fordi han selv ikke har vært i stand til å føle smerte. Egen smerte framstår altså som forutsetningen for at man unnlater å påføre andre smerte.

Om man vil, kan man lese et slikt humanistisk budskap inn i romanen. Men det vil være en forkortet lesning. de Sade beskriver jo nettopp hvordan han påfører andre mennesker smerte for å kunne holde ut sin egen ensomhet. Og Latours ufølsomhet for egen og andres smerte kan leses som uttrykk for en reaksjon på den «smerte» han er blitt påført som offer for andres forfølgelse.

«Latours katalog» er denne vårens viktigste norske romanutgivelse. For din sinnsuros skyld bør du lese den.