Varetekt og rettssikkerhet

I 1979 hadde jeg mitt første møte med hverdagen i norsk strafferettspleie. Jeg minnet i et politiavhør om at fremstilling for forhørsrett skulle skje den påfølgende dag. Det var imidlertid ikke aktuelt. Min påpekning ble møtt med selvtilfreds hoderysten og svaret: «Du veit - de blir så myke andre natta de sitter.»

I løpet av de etterfølgende 20 år er flere illusjoner blitt borte. Praksis i varetektssaker er imidlertid det som uten sammenligning bedrøver og frustrerer meg mest. I det følgende skal vi ta for oss ti punkter som representerer en kronologisk oversikt over gangen i en varetektsfengsling.

1. Pågripelse

Det begynner allerede ved pågripelsen. Straffeprosessloven bestemmer at den pågrepne snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen, skal fremstilles for forhørsretten. Fra forsvareres side er det gjentatte ganger blitt påpekt at pågripelser i påtagelig grad skjer på fredager, slik at politiet rent faktisk får lengre tid før den pågrepne fremstilles for forhørsrett enn loven forutsetter. Et klassisk eksempel: Eva Mai Larsen i Landås-saken ble pågrepet fredag 28. april 1995 om morgenen. Da mandag 1. mai var en fridag, ble hun først fremstilt for forhørsretten fire dager etter pågripelsen. Er det noen som tror at pågripelsestidspunktet berodde på en tilfeldighet?

2. Retten til advokatbistand

Den pågrepne har en ubetinget rett til å få etterkommet et ønske om umiddelbart å få juridisk bistand. I praksis ser man igjen og igjen at dette uten grunn nektes, fordi politiet ønsker å avholde det første avhøret uten advokat. På dette punkt er reglene helt klare - det er mangel på respekt som er problemet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

3. Første natt i varetekt

Men det blir verre. Den arresterte settes på glattcelle. Belte, sko, slips og klokke blir tatt fra ham og der sitter han på et steinhardt cellegulv. Justisdepartementet har understreket at det skal utleveres ren madrass og ullteppe. Hvorfor er det så håpløst å få bl.a. Oslo politidistrikt til å etterleve denne instruksen?

4. Fengslingsmøte - lukkede dører

Så kommer vi til fengslingsmøtet. I henhold til domstollovens '126 kan offentligheten utelukkes når det antas at den vil vanskeliggjøre opplysning av saken. Altfor ofte legger forhørsrettsdommeren seg flat for påtalemyndighetens postulat om at åpne dører vil vanskeliggjøre opplysningen av saken.

5. Vilkårene for fengsling

Det grunnleggende vilkår for varetektsfengsling er at forhørsretten finner at det foreligger «skjellig grunn» til mistanke. I tillegg må det - som hovedregel - foreligge enten frykt for unndragelse av forfølgningen eller nærliggende fare for bevisforspillelse.

Straffeprosesslovens vilkår er i og for seg tilfredsstillende på papiret - det er praksis det er noe galt med. Skjellig grunn til mistanke innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt for at siktede er skyldig, m.a.o. samme krav til bevisbyrde som det man som hovedregel har i sivile saker. Her svikter det. Ikke alle forhørsrettsdommere er i tilstrekkelig grad bevisst sin viktige rolle som rettssikkerhetsgarantist for det meget alvorlige inngrep som en varetektsfengsling innebærer. Igjen og igjen påpekes det empirisk at påtalemyndigheten får medhold i sine fengslingsbegjæringer i et oppsiktsvekkende høyt antall.

6. Tilleggsrestriksjoner ved fengsling

I henhold til straffeprosessloven kan forhørsretten også ilegge forbud mot eller kontroll med brevveksling og besøk. En viktig tilleggsvirkning av en slik restriksjon er at det i henhold til fengselsreglementets '82 bestemmes at innsatte i disse situasjoner bare skal ha samkvem med andre innsatte dersom politiet samtykker - noe som erfaringsmessig ikke skjer. Det er intet punkt hvor det er et så sterkt grunnlag for kritikk av norsk varetektspraksis som når det gjelder denne nærmest totale isolering av varetektsfanger. Dette er det viktigste punktet som Den europeiske komité for hindring av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff tok opp i sin rapport av 4. juli 1997 til den norske regjering. I praksis har svært lite skjedd med hensyn til forbedringer av de meget kritikkverdige forhold som der ble påtalt.

7. Kjæremål og oppsettende virkning

I de tilfeller hvor forhørsretten løslater, følger påtalemyndigheten nær sagt uten unntak opp med kjæremål til lagmannsretten. Påtalemyndigheten begjærer alltid såkalt oppsettende virkning, dvs. den pågrepne må sitte i varetekt inntil lagmannsretten har truffet sin avgjørelse.

Hovedregelen i norsk prosess er at kjæremål ikke gis oppsettende virkning. Dette snus på hodet i varetektssaker, og forhørsretten etterkommer i altfor stor grad begjæringer om oppsettende virkning. Når fikk for øvrig en forsvarer medhold i begjæring om oppsettende virkning av et kjæremål hvor fengsling ble bestridt?

8. Senere fremstillinger for forlenget varetekt

Den vanlige varetektstid er fire uker. Dette innebærer at den varetektsfengslede med jevne mellomrom fremstilles for forlengelser av fengslinger. Kjennelser om forlenget varetekt er preget av domstolenes manglende evne til i praksis å etterleve lovens fengslingsvilkår.

Men hvis politiet ikke fremkommer med nye indisier som styrker siktelsen i løpet av fengslingstiden, innebærer det en de facto svekkelse av det opprinnelige fengslingsgrunnlaget.

Også ved senere fengslingskjennelser må påtalemyndigheten påvise mer enn at det foreligger «skjellig grunn». I praksis er tilleggskravet til «nærliggende fare for bevisforspillelse» det viktigste. «Nærliggende» er et sterkt uttrykk, og det er påtalemyndigheten som må sannsynliggjøre dette. Igjen og igjen ser man imidlertid at påtalemyndigheten utelukkende henviser til behov for ytterligere etterforskning, og at domstolenes håndhevelse av kravet til bevisforspillelse er for ukritisk.

Samtidig er det i praksis liten vilje til å lette på restriksjonene i forhold til brev- og besøksforbud. Dette innebærer at isolasjonen av varetektsfanger i 23 av døgnets 24 timer fortsetter uke etter uke og måned etter måned. Det er påvist hinsides tvil at langvarig isolasjon ved varetektsfengsling kan medføre betydelige helseskader.

Fengselsstyret har utarbeidet et rundskriv som gir retningslinjer for behandling av varetektsinnsatte - herunder særlige tiltak for varetektsinnsatte ilagt restriksjoner. Forholdet er imidlertid at bemanningen i fengslene ikke er av en slik art at man greier å følge opp rundskrivet.

9. Ingen maksimaltid

Tiden i varetekt kan trekke helt urimelig lenge ut. Varetektstider på godt over ett år forekommer med jevne mellomrom - og for virkelig å understreke rettssikkerhetsproblemet på dette punkt: Utlendinger er overrepresentert med hensyn til langvarig varetekt. En maksimumsgrense må innføres. Dagens situasjon er uholdbar.

10. Mangelfulle regler om erstatning

Så kommer man frem til tidspunktet hvor saken eventuelt henlegges eller hvor den ender med frifinnelse. Og da får vel alltid siktede erstatning og oppreisning for uker, måneder og i verste fall år i varetekt? Nei da. Hovedregelen er at man må sannsynliggjøre at handlingen som var grunnlag for siktelsen ikke er foretatt. Uskyldspresumpsjonen er her snudd på hodet.

Disse reglene har vært kritisert i en årrekke, og det foreligger en NOU fra 1996 som foreslår endringer. Av ukjente grunner har imidlertid ikke behandlingen av denne NOU-en blitt prioritert av Justisdepartementet.

Ikke på ett av de ovenfor nevnte punkter er dagens tilstand tilfredsstillende. I sum er situasjonen kort og godt ikke en rettsstat verdig. Det ligger et særlig ansvar på justisminister Odd Einar Dørum og Justisdepartementets øverste ledelse, for nå - langt på overtid - å gjennomføre en realitetsreform og ikke bare utstede nye rundskriv. I tillegg må det være en skjerpet bevissthet med hensyn til den enkelte forhørsrettsdommers forståelse av sin rolle som rettssikkerhetsgarantist. Det er unødvendig å minne om den forlegenhet norske domstoler kom i på dette punkt i forbindelse med Lund-kommisjonens innstilling.