Varg Veum med hvilepuls

Gunnar Staalesen har grepet dypt i skrivebordsskuffen. For dypt. Likevel: Noen noveller i den nye satsingen er av godt, gammelt merke.

I «Krake søker make», en av novellene i samlingen «De døde har det godt», forteller Gunnar Staalesen om en vestlandsk lykkejeger. Gjennom å gjøre sine hoser grønne i en herværende avis - formodentlig i den tradisjonsrike «Noen som passer for meg»-spalten - får han kontakt med ensomme kvinner.

Han fralurer dem oppskriftsmessig sparepengene deres, innimellom fornedrer han dem seksuelt. Varg Veum får saken, så skjer det et mord. Når man leser denne novellen, forstår man hvorfor Gunnar Staalesen gjennom snart to tiår har vært blant våre aller ypperste kriminalforfattere. Det har ikke med konstruksjonen av intrigen å gjøre, for der er Staalesen ofte mer enn tung på labben. Ei heller handler det om sitrende spenning, dramatiske opptrinn eller kamp på tørre never. Nei, storheten ligger i personen Varg Veum. I ham møtes følsomhet og hardhet, ensomhetslengsel og fellesskapstrang, drikkfeldighet og vestlandsk puritanisme. Veum er sosionomen som gikk i land, privatdetektiven som tror han skal frelse verden, mens han uopphørlig håner sin egen naivitet.

Innsikt

Disse elementene finner vi i novellen «Krake søker make», og vi får mer enn som så. Sol-og-vår-mannens fire ofre er tegnet med overdådig raushet og varme, slik at man under lesingen får følelsen av å vinne dypere innsikt i menneskenes kår her nord. Videre er her uventede og saftige metaforer og vakre skildringer av vestlandsk natur. Slik skriver Gunnar Staalesen når han er på sitt aller beste.

Noe av det samme finner vi i novellen «Siste reis». Veum er i Oslo for å få en dødssyk bergensk bedriftseier hjem. Men mannen vil tilbringe sin siste tid i lag med hovedstadens lettere garde. Dødsangsten, desperasjonen og begjæret på gravens rand går både Veum og leseren under huden. I tillegg får vi her den sjeldne gleden av å oppleve et overraskende sluttpoeng. Men Staalesen har grepet dypt i skrivebordsskuffen. For mange av novellene i samlingen «De døde har det godt» er rett og slett under pari. Forfatteren sliter med selve novellens form, knappheten som ofte fordres, evnen til å snu på en femøring hvis nødvendig. Mysteriet har som sagt aldri vært Staalesens forse, men når man i novelle etter novelle med søvngjengeraktig sikkerhet kan gjette seg fram til hvem morderen er, da er det noe som rett og slett ikke fungerer. Ja, her er forutsigbarhet på mange nivåer. Næringslivsfolk er gjennomgående sleske, alkoholikeren er en gammel, skuffet kommunist, kvinner over seksti sitter dydig i sofaen med sammenknepne bein og ruger på hemmeligheter. Staalesen har ofte flørtet med klisjeene, her gir han seg hemningsløst hen. Helhetlig betraktet framstår samlingen som et hvileskjær i Gunnar Staalesens rike produksjon.