BEKJENNELSE: I et svært presset øyeblikk, da Francois Fillon (t.h.) ble spurt om kona Penelopes (t.v.) høyt gasjerte «assistentstilling», valgte han å forsvare seg med å si at han er kristen, noe som har vakt stor oppsikt i det sekulære Frankrike. Foto:  Philippe Lopez / AFP / NTB Scanpix
BEKJENNELSE: I et svært presset øyeblikk, da Francois Fillon (t.h.) ble spurt om kona Penelopes (t.v.) høyt gasjerte «assistentstilling», valgte han å forsvare seg med å si at han er kristen, noe som har vakt stor oppsikt i det sekulære Frankrike. Foto:  Philippe Lopez / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Fransk politikk

Vårherre er tilbake på den politiske arena i Frankrike

Har vært bannlyst i over hundre år.

Meninger
JOURNALIST: Arvid Bryne.     
JOURNALIST: Arvid Bryne.      Vis mer

Ikke bare har muren mellom kirke og stat i Frankrike vært uoverstigelig; i folketellinger er det heller ikke lov å spørre om hvilken religion innbyggerne tilhører. Det har vært strengt forbudt etter en lov fra 1872, og prinsippet ble bekreftet i en ny lov fra 1978.

Det fins knapt den stat i verden som verner så ømskinnet og tydelig om skillet mellom stat og kirke som den franske republikk. Det er derfor ingen som helt vet hvor mange som kaller seg kristne og hvor mange som er muslimer. Det eneste som er helt sikkert, er at antallet kristne har avtatt jevnt og trutt, mens tallet på muslimer har økt betraktelig.

En av de siste dagene i januar 2017 ble den kristne gud plutselig igjen et begrep i fransk politikk. Den som sørget for at så skjedde, var tidligere statsminister og nåværende presidentkandidat François Fillon. Før avsløringen i Le Canard Enchainé om den etter alt å dømme urettmessige lønna til hans kone Penelope, kom han med et utspill som truet med å velte hele kampanjen: Like før jul i fjor tok han til orde for en kraftig reduksjon i de offentlige trygdeytelsene.

Reaksjonene var sterke og øyeblikkelige. Så kraftige var de at kandidaten fant det best å fossro:

– Jeg er en gaullist. Ikke nok med det, jeg er kristen, sa han i et valgforedrag for at det ikke skulle være den minste tvil om at han aldri ville gjøre noe som kunne skade «respekten for menneskelig verdighet».

Å bekjenne sin kristne tro på denne måten var så oppsiktsvekkende at man i pressen måtte høre meninger om dette også fra andre kandidater. Sentrumskandidaten François Bayrou sa at han oppfattet seg selv som «en troende», men la til at man i Frankrike i over hundre år har hatt den regelen at man ikke har blandet religion og politikk. En tidligere rådgiver for Nicolas Sarkozy, Henri Guaino, hevdet at Fillon hadde begått «en moralsk feil». Og Marine Le Pen, som ikke bærer et kors rundt halsen, men et hjerteformet anheng av sølv, sa at Fillons «opportunistiske bruk av kristendommen hadde gjort henne urolig».

–I alvorlig grad er dette et brudd med den sekulære stat og våre verdier. Det er sjokkerende å rettferdiggjøre et politisk valg med religiøs tro. Det neste kan være de som vil begrunne sine politiske valg med sin tro, som for eksempel islam, la hun til.

Selv om Fillon har stått i politisk motvind og mistet den lederposisjonen han hadde før avsløringene om utbetalingene til kona, har ikke debatten om religion og politikk dødd hen, snarere tvert imot. Katolikkene, som framsto som en effektiv politisk pressgruppe i motstanden mot likekjønnede ekteskap for tre år siden, opererer nå i større grad under felles fane.

I republikanernes primærvalg i november, diskuterte man og kranglet om hvem som sto nærmest pave Frans i sosiale spørsmål. I sosialistenes primærvalg ble tidligere statsminister Manuel Valls utfordret av en ung, muslimsk kvinne som ville høre hans syn på hijab. Han svarte at han så på dette hodeplagget som et symbol på undertrykkelse av kvinner. Så la han til at Frankrike er et «land med kristne røtter som huser den eldste jødiske bosetting i Europa».

Den tidligere sjefredaktøren i Le Monde, Sylvie Kauffmann, skriver i en kommentar at denne nye entusiasmen for kristendom i fransk politikk har mindre med Vårherre å gjøre, enn med kultur og identitet. Meningsmålinger viser at noe i underkant av 55 prosent av franskmennene beskriver seg som katolikker, mens bare mellom fem og åtte prosent sier de går i kirken regelmessig.

En nylig undersøkelse utført for den katolske mediegruppen Bayard har etablert en ny kategori troende som de kaller «forpliktede katolikker». Disse er ikke nødvendigvis regulære kirkegjengere, men de støtter kirken med veldedighet, familieliv eller gjennom sosiale samvær.

Til denne gruppen regnes 23 prosent av befolkningen. I en undersøkelse gjennomført av det nasjonale instituttet for demografiske studier (Ined) i 2008 og 2009 svarte hele 45 prosent at de er uten religion, mens 43 prosent svarte at de er katolikker, åtte prosent at de er muslimer, to prosent at de er protestanter og 0,5 prosent at de er jøder. Tallene er imidlertid i stadig endring: Andelen katolikker falt med 25 prosentpoeng fra 1986 til 2012, fra 81 til 56 prosent. Ifølge samme undersøkelse økte andelen uten religion i samme periode fra 15,5 til 32 prosent, mens andelen som bekjente seg til andre religioner i perioden økte fra 3,5 til 11 prosent, noe som i stor grad forklares med en økning i andelen muslimer. I tillegg til at andelen katolikker faller, viser flere statistikker også nedgang i religiøst engasjement: Mens 84 prosent av alle nyfødte ble døpt i 1970, var det tilsvarende tall ca. 58 prosent i 2000; kirkelig inngåtte ekteskap sank i samme periode fra 95 prosent til 40 prosent og antallet prester fra ca. 45000 til ca. 25000.

Til tross for statistisk tilbakegang, mener politiske kommentatorer at den ennå svakt organiserte katolske bevegelsen utgjør en betydelig politisk pressgruppe, ikke minst på høyresiden. Sarkozy så dette i 2004, da han lanserte boka «La Republique, les religions, l'ésperance». I den tok han blant annet til orde for å bytte ut loven om skille mellom stat og kirke med en ny lov som skulle tillate religionsundervisning i offentlige skoler. Den nye loven skulle gi samme rettigheter til alle store religioner i Frankrike; katolikker så vel som muslimer, protestanter og jøder.

Forslaget fikk aldri noen støtte, men nå skriver redaktøren av den katolske ukeavisa La Vie (i Le Monde) at de katolske velgerne representerer en styrke som hittil ikke har vært sett av den politiske elite og pressen. «Bare Fillon har vært smart nok til å se den og henvende seg direkte til den», skriver han.

Islams ekspansjon i Frankrike og bølgen av ekstremistiske terrorist-attentater har bidratt til å styrke følelsen av katolsk samhold og identitet, samtidig som stadig flere skjønner betydningen av å demme opp for den fare for land og folk dette representerer. Og det er kanskje også noen som tenker som salig kong Henrik 4. da han sukket: «Paris er vel en messe verd».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook