FYLL UT DE TOMME FELTENE: «Ei e ø ei», sier Stig Werner Moe. «Nei, jeg gjør ei», altså. Det er forunderlig hvor forståelig «Peer Gynt» er, selv med alle konsonanter strøket. Simon Andersen er Mor Aase i fulle setninger. Foto: Line Levinsen
FYLL UT DE TOMME FELTENE: «Ei e ø ei», sier Stig Werner Moe. «Nei, jeg gjør ei», altså. Det er forunderlig hvor forståelig «Peer Gynt» er, selv med alle konsonanter strøket. Simon Andersen er Mor Aase i fulle setninger. Foto: Line LevinsenVis mer

Variert meny

«Simon og Stig tråkker i spaghettien» er en blanding av det veldig gode og det ikke fullt så gode.

SHOW: Piraten Kro er forvandlet til en italiensk trattoria. Før Don Simon og Stigolini setter i gang showet trakteres gjestene med pasta og pizza. Desserten serveres i pausen.

Med det er det duket for et uformelt show, i en løs og ledig form som kler både stedet og utøverne.

Stig Werner Moe og musiker Viet Phi Uy Hoang tar til og med et tak på kjøkkenet, mens Simon Andersen opptrer som hovmester og sørger for at alle gjester føler seg velkomne.

Blandet Motivasjonen for et italiensk tema - utover muligheten for å koble matmeny og showprogram, og Stig Werner Moes erklærte kjærlighet til Italia - er ikke helt klar, men temaet følges, mer eller mindre trofast, gjennom showet.

Det som serveres fra scenen er ikke fullt så al dente (altså, fast i formen) som spaghettien på bordet.

Både tekstlig og scenisk får vi servert en større grad av lettvinte snacks og halvfabrikata enn det vi har lært å forvente fra disse to, og fra Karina Aase, som har regissert dem de siste tre årene.

Noen av numrene kunne hatt godt av å koke litt lengre og krydres litt bedre. Men her er også smakfulle delikatesser.

Alt blir båret fram med varme og sjarme. Underveis næres både hjerte og hjerne, og de aller, aller fleste burde kunne finne nok som smaker dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lekkerbiskener Et høydepunkt er Bukkerittet fra «Peer Gynt», framført som vokalteater. Slik Stig Werner Moe og tekstforfatter Rune Dahl Bjørnsen definerer begrepet: Teater uten konsonanter.

Ideen er briljant, enkel, men innovativ, og nummeret framføres i overdådig selvkommenterende signaturstil, med kjærlige spark både til revytradisjonen og teatret med h.

Festlig er også «Diktatorkameratene», et treff mellom farlige menn vi drar kjensel på, med usannsynlig tonefølge og høyst sannsynlig lokalisering. Teksten, av Vemund Vik, er god, men det er den viltre framføringen som løfter dette nummeret til den godbit det blir.

Å høre Viet Phi Uy Hoang synge det jeg mistenker er teksten på Grandiosa-esken er laidback morsomt, mens «Vi ere en nasjon vi med» (tekst: Trond Hanssen) føles i magen på en helt annen måte.

Her tas et oppgjør med dem som er mest opptatt av å definere hvem som ikke ere med i vår nasjon.

Få gjør overgangen fra ellevill humor til inderlig alvor så godt som Simon Andersen og Stig Werner Moe.

Lettvintheter Mafiainnslaget «Gudmoren» (også Hanssen), som forener det lokale og det som hører Marlon Brando til, er tildels vellykket, men har også sine visne flekker, og det kunne hatt godt av en trimming med kjøkkenkniven før neste bordsetning.

Øystein Haugeruds kaffebarharsellas «Enkel eller dobbel» er velformulert, men med poenger de aller fleste vil ha hørt før, og Simon Andersens kreative kaffemaskinlyder er ikke nok til å friske den opp.

Det samme gjelder Morten Lorentzens «Over ripa på Sjømannshjemmet» (der jeg undres, men ikke tør svare - har vi møtt disse figurene før, i tidligere Simon og Stig-show, eller tenker jeg på to som lignet veldig?).

Stig Werner Moes fleksible ansiktsmimikk og kroppsbeherskelse, Simon Andersens bevisste stemmebruk og godslige sans for dobbeltbunn, og begges komiske timing, har undertegnede gitt begeistret ros til før.

Denne rosen tåler godt å gjentas.