Varig vern av villmark

En av de viktigste nasjonale «vareopptellinger» ved årtusenskiftet: Hvor mye har vi igjen av villmarkslandet Norge?

Jeg drister meg til å utrope figur 2.1 i regjeringens ferske melding om rikets miljøtilstand til et av århundrets norske bilder. Figuren har tittelen «Bortfall av inngrepsfrie naturområder i perioden 1900- 1994». Den består av tre norgeskart (fra 1900, 1940 og 1994) der områder som ligger mer enn fem kilometer fra «tyngre tekniske inngrep», er grønnfarget. (Her svart pga. trykkingen, red. anm.)

Figuren har de egenskaper et godt bilde skal ha - det er slående enkelt, og det er dramatisk. I løpet av et par sekunder fatter vi hva som har foregått mer eller mindre skjult for oss i dette århundret: De inngrepsfrie, grønne delene av Norge har fordampet som nattedugg i morgensola. På snautt hundre år har vi klart å fjerne så å si all uberørt natur, og det i et spredt befolket og sjeldent kupert fjelland. Villmarkspregete områder er redusert fra 48 til 12 prosent. Ved forrige århundreskiftet var 27 prosent av arealene i Sør-Norge inngrepsfrie, i dag er det bare 5 prosent igjen! I den sørøstlige delen av landet er det ingenting tilbake. En rekke naturtyper er truet.

Med myndighetenes subsidierte velsignelse er kartets grønnfarge systematisk fjernet. Jord- og skogbruk og vannkraftproduksjon har bidratt mest til tapet av inngrepsfrie naturområder.

Mange av inngrepene er små og lokale, men i sum blir de dramatiske. Traktorveier og skogsbilveier overgår nå det offentlige veinettet i lengde! Når senere generasjoner skal skrive historien om siste halvpart av vårt århundre, vil det raske tapet av uberørt natur kanskje stå som det mest oppsiktsvekkende, sammen med den raske tømmingen av oljebrønnene. Vi har kanskje ikke vært spesielt flinke til å sikre eget ettermæle?

Våre mange nasjonalparker gjør det nærliggende å tro at Norge har fredet viktige deler av naturen. Det er ikke tilfelle. Vi har vernet det som er enklest og billigst. Vi har vernet fjell, myr og ikke-produktiv skog. Kun 1- 2 prosent av lavere, produktive områder er vernet, og det er her vi finner de rikeste naturtypene med det største mangfoldet av dyr og planter. «Norge gjør en utmerket innsats når det gjelder å overbevise tropiske land om deres ansvar for å bevare regnskogen. Men knapt noe land i verden har vernet mindre områder enn Norge,» sa den engelske biologen Jeffrey Sayer fra International Union for Conservation of Nature (IUCN) da han besøkte Norge for noen år siden.

Det er flere vektige grunner til at vi både bør og kan verne mer av den uberørte naturen vi har igjen:

1. Mangel på beskyttelse av ulike naturtyper er den viktigste årsaken til at menneskets utryddelse av dyr- og plantearter på verdensbasis nå er minst tusen ganger raskere enn den naturlige. Livsformene på jorda dør i dag fortere enn vitenskapen klarer å beskrive dem. FN mener tapet av biologisk mangfold er blitt så omfattende at det truer fundamentet for en bærekraftig utvikling. Også i Norge utrydder vi plante- og dyrearter: I høst la Direktoratet for naturforvaltning fram «Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998». Lista viser at mens 103 arter er utryddet fra norsk natur de siste 150 år, står nå ytterligere 292 planter og dyr i fare for å bli borte i løpet av få år. 572 arter regnes som sårbare. Artenes livsmiljøer forsvinner, splittes opp eller skades gjennom ulike typer inngrep. Ødeleggelsen går hurtig: Bare siden 1992 har levevilkårene for enkelte arter blitt betydelig forverret.

2. Norge har et internasjonalt ansvar for naturvern: Vårt lands kanskje fremste, varige bidrag til det europeiske samfunnet er uberørt natur - og stavkirker. Med stavkirkene gikk det fram til slutten av forrige århundre omtrent som det mot slutten av dette går med uberørt natur. De ble nesten utryddet. Restene av de unike kirkebyggene, som vi hadde langt over tusen av, ble reddet da tilstrekkelig mange i siste liten skjønte alvoret. Vi sitter igjen med bare 29. Skjønner vi snart alvoret når det gjelder tilstanden for uberørt natur?

3. Vi har et moralsk ansvar overfor våre etterkommere. Vi som bruker opp alle oljeressursene, kan umulig forsvare at vi i tillegg bruker opp all opprinnelig natur.

4. Vi har penger nok til å verne. Utnyttelse av natur har bidratt til at vi nordmenn er blitt tolv ganger rikere i dette århundre målt i BNP per hode, eller syv- åtte ganger rikere målt i privat forbruk per hode. Rett etter krigen var nordmenn sulteftret og hadde fortsatt en god del vill natur å forsyne seg av, likevel protesterte folk mot ytterligere inngrep. I november 1946 beveget førti tusen, ja, du leser riktig, mennesker seg ned til Rådhuset i Oslo for å protestere mot en kraftgate gjennom Nordmarka. Demonstrasjonen er kanskje tidenes største i hovedstaden. I dag har vi få «inngrepsfrie» naturområder igen - og vi er rike, delvis av samme grunn. Ifølge OECDs økonomer kan Norge de neste to årene gå med et overskudd på 270 milliarder kroner hvis høstens oljepris holder seg! Bare en brøkdel av disse pengene er nok til å verne en tilstrekkelig del av gjenværende norsk natur. Oljepengene skal vel investeres slik at de kommer kommende generasjoner til gode?

Vi kan begynne med et krafttak for barskogen, vår del av «jordklodens grønne skjerf rundt halsen», som Rolf Jacobsen kaller det euroasiatiske barskogbeltet. Norge har så godt som ingen virkelig urskog igjen, men vi har fortsatt en del gammel naturskog som har beholdt sitt artsmangfold til tross for hogst av enkelte trær de siste par hundre år. Våre skoger inneholder over halvparten av Norges artsmangfold og nærmere halvparten av de truede og sårbare artene. «Trollskogen» er en del av vår nasjonale identitet. Hva hadde folkeeventyrene og bildekunsten - August Cappelen, Theodor Kittelsen og Lars Hertervig - vært uten den? Og hva blir skjebnen til den norske naturfølelsen når søndagsturen går på skogsbilveier gjennom plantefelt?

Myndighetene fortsetter å subsidiere hugst og veibygging i slik skog, og etter at den offentlige barskogplanen er gjennomført i 2002, vil bare en prosent av den produktive barskogen være juridisk vernet. Sjenerende lite sammenlignet med andre land. IUCN og FNs miljøprogram UNEP ber alle nasjoner om å verne minst 10 prosent av ulike naturtyper.

Verner vi såpass, også av den produktive barskogen, har skogeierne fortsatt 90 prosent igjen å regne avkastning og kubikkmasse på.

Vi bør være såpass rause overfor kommende generasjoner at vi lar det være noe igjen av naturen slik den har utviklet seg gjennom tusenvis av år. Skal vi som nasjon skaffe oss nyttårhundresforsetter, bør det å oppfylle anbefalingene fra IUCN og UNEP være ett av de fremste.

I meldingen om rikets miljøtilstand (st.meld. nr. 8 1999- 2000) fastsetter regjeringen fortjenstfullt flere kvantifiserte og tidsbestemte mål, men ikke når det gjelder vern av natur og biologisk mangfold. Kan vi vente oss slike mål når den nasjonale handlingsplanen for biologisk mangfold kommer våren 2000?