Den første store gruppa med polske arbeidere kom til Oslo i 2004 for å jobbe diverse steder i landet. De samlet seg i ADECCOs lokaler i Universitetsgt. 12 i Oslo og gikk i samlet flokk ned til Politiets Utlendingsavd. i Storgata. Foto:  Geir Bølstad/Dagbladet
Den første store gruppa med polske arbeidere kom til Oslo i 2004 for å jobbe diverse steder i landet. De samlet seg i ADECCOs lokaler i Universitetsgt. 12 i Oslo og gikk i samlet flokk ned til Politiets Utlendingsavd. i Storgata. Foto: Geir Bølstad/DagbladetVis mer

Vår nye arbeiderklasse

I Norge har vi importert et nytt tjenerskap og ser ut til å glemme gamle dyder som solidaritet, likeverdighet og anstendighet, skriver Stein Aabø.

Den norske arbeiderklassen er for lengst løftet fra armod til velferd. Klassesamfunnet er opphevet. Vi er ikke lenger treller som «sulten knuget har». Det store flertallet har det bra.

«Alle» har bil, båt, flatskjerm og hytte. Det er tilsynelatende ikke lenger bruk for et sosialistisk parti. Stadig flere stemmer Høyre. Bare om lag halvparten av norske arbeidstakere er med i arbeidstakerorganisasjoner. Våre barn vil ikke bli industriarbeidere eller hjelpepleiere. De skal studere ved Universitetet, stige som ørner på den sosiale rangstige og krones med mastergrad, forskerstilling og doktorgrad.

Eller bli finansmeklere. Sosialdemokratiets samfunnsoppdrag er tilsynelatende utført.

Men kaka er fortsatt lagdelt. Fortsatt har vi industri langs kysten. Fortsatt må hus bygges. Fortsatt eksporteres fiskeprodukter. Fortsatt må hotellsengene res opp og rommene rengjøres.

Derfor fins det rikelig med arbeidskraft i disse bransjene. Uten renholdsarbeidere blir gater og streder skitne og forsøplet. Skal vi få nye jernbanestrekninger, veier og bruer, trengs anleggsarbeidere. Uten ansatte i pleie og omsorgssektoren vil ingen ta seg av oss når livet er på hell.

Stadig flere av dem som jobber i disse bransjene kommer fra utlandet. I Nord-Norge har man mange års erfaring med utenlandsk arbeidskraft i fiskeindustrien. Finner, tamiler, russere, baltere. Langs kysten er stadig flere verftsarbeidere polakker.

I Oslo snakkes det knapt norsk på noen byggeplass. Også byggelederne er polakker. Somaliere og pakistanere dominerer drosjetrafikken i Oslo. I sykehjemmene kommer kvinner fra alle verdenshjørner. I restaurantene hører vi bare svensk. Selv fastlegen har tysk aksent.

Vi er i ferd med å få et klassesamfunn med etniske skiller uten at vi er oss det helt bevisst. Mange av utlendingene jobber uten skikkelige avtaler. Mens Oslo-borgere på 1960-tallet så ned på nordlendinger i en slik grad at de ikke turte å snakke sin egen dialekt, humrer vi nå frydefullt over drosjesjåførenes pakistansk- eller somalisknorsk. De rikeste har au pairer fra Filippinene. Det er status å ha en slave i hjemmet. Frogner-feministene leder an.

Og stadig flere industrieiere og entreprenører tjener seg rike på billig, kompetent arbeidskraft fra Polen og Baltikum. Forskningsstiftelsen Fafo holdt nylig seminar om den økende arbeidsinnvandringen. Der framkom det at også verftsindustrien har en omfattende bruk av direkte innleid arbeidskraft. Dels fordi det er stor mangel på norsk arbeidskraft, dels fordi de er billigere.

Mange jobber på minstetariff. Fiskeindustrien rekrutterer sine arbeidstakere i hovedsak fra Baltikum. I kjøttindustrien har man sikret seg arbeidskraft fra Polen og Slovakia etter at kjøttindustrien i hjemlandene kollapset etter EU-utvidelsen i 2004. Norske hoteller har i flere tiår hatt besetning med svært variert landbakgrunn.

En viktig side ved arbeidsinnvandringen er at vi knapt hadde klart oss uten. Den truer heller ikke norske arbeidstakere. Snarere tvert imot. Ifølge forskerne skjermer den norsk kjernearbeidskraft. Utlendingene tar ordretoppene og sesongvariasjonene.

Problemet er innslaget av useriøse firmaer som aktivt utnytter tilstrømningen. Renholdsbransjen er versting. Her er det stor turnover. Bare en tredel av om lag 25000 ansatte jobber heltid. Folk kvier seg for å ta tillitsverv, fordi de havner mellom barken og veden. Kravene øker. «Man rekker knapt å vaske gulvene uten å gå på skøyter.» For å vinne anbud bruker småfirmaene vikarer og lønner sine ansatte under tariff. Mange jobber lange dager og netter. De ledes inn i svart arbeid. Seriøse firmaer presses av useriøse.

Forholdene som denne nye arbeiderklassen lever under minner om arbeidsfolks kår for hundre år siden. Den gangen var åttetimersdagen et naturlig krav. Men også da fryktet folk for å miste jobben om de sto på dette kravet. Det er bedrøvelig at dette kravet er like relevant i dag for svært mange utenlandske arbeidstakere.

Velbergede borgere tenker sjelden på det. De nyter bare fruktene av at noen er villige til å skitne til fingrene uten å ta for mye betalt. For de fleste er det viktigst at renta holder seg lav og at interiøret er strøkent.