Vår tids forakt for kunnskap

Spør ikke hva du skal med diktanalyse, spør heller hva diktanalyse skal med deg.

Meninger

En radioreporter var ute på gaten og viste frem vinnerdesignet for sedlene vi skal utstyres med fra 2017, de av oss som fortsatt bruker kontanter. Temaet var Havet, og de nye lappene får bilder av bølger og båter og fyrtårn. En person på gata sa at «det er bedre med bilder av ting enn bilder av mennesker vi ikke kjenner igjen». Som er et legitimt standpunkt, men man savner en begrunnelse. Jeg skulle likt å vite hvorfor bilder av ting er bedre enn bilder av Peder Chr. Asbjørnsen, Kirsten Flagstad, Kristian Birkeland, Sigrid Undset og Edvard Munch. For all del, det er kurant at folk ikke vet hvem Kristian Birkeland er. Det rare er at man ikke vil vite det. Det interessante er at en slik holdning er akseptert og brer om seg.

Stadig oftere hører jeg manglende kunnskap forklares med «Jeg var ikke født da». Som tar bort noe av poenget med historie som fag, til og med noe av poenget med å skrive ting ned for ettertiden. Hvis vi bare skal vite om det som er skjedd i vår levetid, kommer Apollo 11s måneferd til å være glemt i 2059. Noen få utgamle mennesker kommer til å lalle om at det har vært folk der oppe, men ingen vil tro dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fins mye teori i omløp, og alle skal ikke trenge å lære alt. Teoritrøtt ungdom må få tilbud om en utdanning de kan utstå, men det er noe med barnet og badevannet. Diskusjonen om hva man skal lære på videregående er full av vikarierende argumenter. Det fins nynorskmotstandere som skyver skoletrøtt ungdom foran seg i språkstriden. Det fins arbeidsgivere som ønsker seg ansatte som ikke har gått lenger på skolen enn høyst nødvendig, ettersom høyt utdannet arbeidskraft = dyr arbeidskraft. Og det fins en reell motsetning mellom en brei allmennutdanning og en smal yrkesutdanning. Vi kan godt fjerne de fagene som elevene ikke trenger i sitt planlagte yrke, men det er vanskelig å se at en slik prosess kan ende før den havner i den gamle vitsen om faren som følger sønnen til første skoledag og forteller klasseforstanderen at gutten bare trenger å lære å telle til ti, siden han skal bli boksedommer.

En gang jeg fikk for lite penger tilbake i en kiosk, forklarte damen bak disken det med at hun var ny i jobben. Alle bør lære nok matematikk til å vite at femti minus tolv er trettiåtte over hele landet. Det er det fine med allmennkunnskapen: Den er allmenn.

Folkebibliotekene er det fysiske beviset på at allmenn utdanning en gang var et politisk mål. Adelen og kirken holdt kunnskapen unna massene, for at de ikke skulle begynne å stille ubehagelige spørsmål som «Kan vi få mer av det som dere har?» Det arbeidende folk samlet seg etter hvert og brukte utestemme og kranglet seg til åttetimersdag og stemmerett og skolegang utover katekismeundervisningen. Allmennutdanninga var en rett man kjempet seg til, ikke en sur plikt man ble påført. Det var et fremskritt, den gangen, å få lov til å sitte på en hard benk i et klasserom med dårlig ventilasjon og lære seg hva en meander er.

Den lesende arbeider har vært viktig for oppbyggingen av det moderne Norge, landet med folkebibliotek og sykkelstier og pappaperm og stående applaus til alle. Et land hvor folk flest har en lang obligatorisk skolegang bak seg, og derfor har lært mer enn det de trenger for å gjøre jobben sin, nok til å engasjere seg i samfunnet og verden. Det hadde vært snurrig om vi skulle erstatte kampen som har brakt oss hit, med kampen for arbeiderens rett til å slippe å lese.

«Hva skal en tømrer med diktanalyse?» spør man. Og svaret er selvfølgelig at han/hun skal analysere dikt. Det er ikke nyttig for en tømrer, men en god ting å kunne for en borger. Hvis vi derimot sier vekk med det, fordi det ikke er yrkesrelevant, må vi også spørre hvem i alle dager som trenger å lære diktanalyse. Og vi vil fort konkludere med at de eneste som trenger å lære diktanalyse fordi de skal bruke det i jobben, er de som har som jobb å undervise i diktanalyse.

Den danske fagforeningsmann og murer Mattias Tesfaye har skrevet en bok som heter Kloge hænder, der han skildrer det moderne Danmarks mangel på respekt for håndverkernes kunnskap. Arkitekter og byråkrater vedtar planer for hus som smuldrer opp før de er ferdig bygd. Det er altså heller ikke sånn at yrkesfagene er høyt sosialt rangert på bekostning av teoretiske fag. I stedet ser vi en utbredt skepsis til kunnskap generelt, i dette tilfellet med et innslag av klassisk snobberi overfor de som jobber med ting og ikke tanker.

Problemet er ikke at det fins for mye kunnskap, problemet er mangelen på respekt for kunnskap av noe slag. Og poenget med å kjenne historien har aldri vært å mimre, men å vite hvor vi kommer fra, sånn at vi får et best mulig grunnlag for å bestemme hvor vi skal. Dessuten er det nyttig på quiz.

*Kristian Birkeland (1867- 1917) var fysiker. Han utviklet, sammen med Sam Eyde, Birkeland-Eydes metode for å lage NO2 og la dermed grunnlaget for Norsk Hydro, som har 13 000 ansatte i over 50 land.