HISTORIETIME: «Klassen vår» på Nationaltheatret. F.v. Marika Enstad, Øystein Røger, Erik Hivju, Emil Johnsen, Hanne Skille Reitan og Ingjerd Egeberg. Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB Scanpix
HISTORIETIME: «Klassen vår» på Nationaltheatret. F.v. Marika Enstad, Øystein Røger, Erik Hivju, Emil Johnsen, Hanne Skille Reitan og Ingjerd Egeberg. Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Vår tids mysteriespill

Hvordan fortelle historienes historie?

Kommentar

Lørdag hadde «Klassen vår» premiere på Nationaltheatret. Stykket handler om hvordan de katolske innbyggerne i landsbyen Jedwabne massakrerte sine jødiske naboer i 1941, og har fått strålende anmeldelser. Stykket var kontroversielt de det kom ut i Polen siden det handler om polsk deltakelse i holocaust, men ble belønnet med Nike-prisen, landets høyeste litterære utmerkelse.

Holocaust er historienes historie. Den største forbrytelsen, som Marte Michelet kalte sin bok om deportasjonen av de norske jødene. Holocaust er blitt den grunnleggende begivenheten for vestlige samfunn. Begrunnelsen. Hvorfor demokrati? Hvorfor rettsstat? Hvorfor ytringsfrihet? Derfor. Det angår også deg.

Historien om holocaust har på et vis erstattet evangeliene. Europeere flest er ikke lenger opptatt av historien om Gud som ble menneske (stakkars Gud er som en usynlig venn offentligheten ikke lenger trenger, en slags Skybert), derimot er de opptatt av historien om da mennesket ble djevelen: Treblinka, Auschwitz. Det må ikke skje igjen, da er vi fortapt. Og for at det ikke skal skje på ny, fortelles historien igjen og igjen.

Forfatter Tadeusz Slobodzianek bruker to grep for å iscenesette denne velkjente historien: klassebildet og dokumentarens autoritet. Scenografien og Oskaras Kor?unovas regi understreker valgene ved å la hele dramaet utspille seg i et grått klasserom, og vise svart-hvite dokumentarbilder og filmsnutter i bakgrunnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle har et ansikt i gamle klassebilder. På et vis er alle klassebilder befolket med de samme typene - der er hun flinke på første rad, mens gutten bak henne er «dum, men kjekk». Hvis akkurat din klasse hadde vært så uheldig å havne i krig, hvem ville valgt hva? Hva ville du gjort med Hitler på den ene siden og Stalin på den andre? I «Klassen vår» dreper den dumkjekke gutten den flinke jenta etter først å ha voldtatt henne.

Dramaet har preg av historietime. Skuespillerne forklarer betydningen av den polske lederen Pilsudskis død i 1935. Bilder av Stalin og Hitler avløser hverandre, slik at publikum hele tiden vet hvilken diktator som er sjef. Historien skrider kronologisk framover, og har dokumentariske markører som navnet Jacub Katz. En jøde ved det navnet døde angivelig i Jedwabne, men han var ingen kommunistisk kommissær slik som i stykket.

Mysteriespillene i middelalderen brakte bibelens historier til folk. Det var oppdragende teater som fortalte kirkens moralhistorier og var påvirket av liturgi og kirkekalenderen. I våre dager henter moralspillet om historienes historie form og farge fra dokumentarfotografiet.

Spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha sett Nationaltheatrets helstøpte og drivende oppsetning er om jeg ikke likevel heller ville sett en dokumentar om massakren i Jedwabne. Det ærlige svaret: ja.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook