EN AV SENERE TIDS STØRSTE: «Linz etterlater seg elever på mange kontinenter. Han vil bli husket som en demokratisk, varm og tilgjengelig, aldri hvilende kollega med en nysgjerrighet som var ubetvingelig og uendelig», skriver professor Bernt Hagtvet (bildet) om den nylig avdøde samfunnsforskeren Juan J. Linz. Foto: Dagbladet
EN AV SENERE TIDS STØRSTE: «Linz etterlater seg elever på mange kontinenter. Han vil bli husket som en demokratisk, varm og tilgjengelig, aldri hvilende kollega med en nysgjerrighet som var ubetvingelig og uendelig», skriver professor Bernt Hagtvet (bildet) om den nylig avdøde samfunnsforskeren Juan J. Linz. Foto: DagbladetVis mer

Vår tids Weber

Den spansk-amerikanske sosiologen Juan J. Linz var ved sin bortgang Sterling-professor ved Yale, og en av de fremste samfunnsforskere i annen halvdel av det 20. århundre.

Debattinnlegg

Selv i høy alder var Juan Linz aktivt engasjert. Et av hans siste prosjekter var en studie av hvordan stater bevisst kan dannes, «crafting states». Uhyre lærd, tidlig fascinert av moderne samfunnsvitenskapelige metoder og likevel dypt historisk forankret i alt han skrev - tyskfødte Linz var vår tids Weber. Han hørte til en generasjon av fremstående politiske forskere som gjenskapte, jeg vil si statsvitenskapen i Aristoteles’ ånd: Som en arkitektonisk disiplin med ansvar for systematisk tenkning omkring regimetyper, styringsformer, maktforhold, stabilitet og ustabilitet, kort sagt spenningen tenkning og handling i moderne politikk. De fremste innen denne sjanger teller Seymor Martin Lipset, Shmuel Eisenstadt, Barrington Moore, jr, Stein Rokkan, Robert Dahl, Samuel Huntington, Carl J. Friedrich og Charles Lindblom. Det tynnes ut nå. Det skal vi vanskelig å følge opp.

Max Weber har Linz’ forskningsideal. Som Weber var Linz klassisk skolert, fascinert av sammenliknende religionssosiologi og intellektuelles roller i politikken, og han skrev langt og inspirert om forgrunnskikkelser i faget, som Roberto Michels, mannen bak tesen om «fåmannsveldets jernlov» (1912) og Vilfredo Pareto, en demokrati-skeptisk tenker som mente at demokratiet alltid ville være elitestyrt. Å høre Linz forelese om sosiologiens klassikere omgitt av et berg av bøker og med suveren forakt for vanlige klokketimer, var som å bli med på en reise i europeisk åndshistorie. I lange, modulerte setninger kom kaskadene av innfall, innsikter og aktuelle referanser. Hui hvor det gikk! Juan Linz kunne være umulig å stagge. Svimlende, men så gøy!

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Linz var samfunnsforskningen en lærdomsgren, ikke en blekutgave av Statistisk Institutt. Men også et håndverk. Han var meget metodevisst, elsket data-arkiv og survey-undersøkelsr. Men problemet skulle definere metoden, ikke omvendt. Politikk måtte forstås på bakgrunn av dype studier av eliter, institusjoner, masseappeller gjennom partier, religioner, ideologier og kulturer- helst komparativt. Universitetet i Oslo tildelte han en æresdoktorgrad i 1994. Holberg-prisen fikk han aldri, tross flere nominasjoner. Der ble han forbikjørt av franske og amerikanske tåkefyrster.

Få kunne som Linz trekke opp et teppe av historisk-sosiologiske sammenlikninger av sivilisasjoner og regioner. I en sky av Gauloise-røyk var han en institusjon i seg selv. Høyt opp i alderdommen veiledet han studenter- mer enn 50 doktorgrader har han inspirert. En av hans siste elever er nå i gang med studier av ETA-terrorister i San Sebastian. Studenten har fått adgang til å intervjue ETA-kadre under full anonymitet. Linz var fryktet av sine studenter på grunn av kvalitetskravene men viet seg helt og fullt til dem. Han kunne veilede på jernbanestasjoner og på flyplasser, om det passet seg slik. Hans pensumkrav var som steile bøker. Du kunne drukne deg i dem og komme opp heltent. Men sliten.

Jeg intervjuet Linz i Samtiden i 1983 om denne perioden. Hitler var ikke uomgjengelig, var aldri «valgt» av folket, en vanlig fordom. Hadde kansler Heinrich Brüning (1930-32) fått lov til å regjere litt lenger, kunne han ha rykket Tyskland ut av depresjonen, mente Linz. Økonomien var i bedring, Versailles-erstatningene lagt mer eller mindre døde. Men autoritære agrareliter og aggressive stor-industrielle ville demokratiet til livs. Det var disse reaksjonære coterier som overtalte en overårig rikspresident, Paul v. Hindenburg, til å satse på Hitler i 1933. I den tro de kunne »male ham inni et hjørne». Århundrets mest katastrofale feilvurdering. Forfall i demokratier ble ett av Linz’ spesial-distanser, ved siden av europeisk fascisme. Hans flerbindsverk «Breakdowns of Democray», om Spania, Weimar, Chile, Portugal og Italia (1981) samt hans eget teoretiske bidrag, er blitt fulgt opp senere av sammenliknende studier over hele Europa. I dagens krise er dette blitt et brennhett forskningsfelt. Hvorfor overlever noen demokratier, ikke andre?

Linz selv anvendte Weber på diktaturer i Brasil og Argentina. Jeg fikk ham til å anvende innsikter fra disse regimestudiene til å kaste lys over spørsmålet hvorfor noen land er åpne for menneskerettighetsrespekt, andre ikke. I tråd med Weber utviklet Linz en egen kategori politiske systemer, de mellom autoritære og totalitære regimer. Han kalte disse mellomformene ‘sultanistiske’ og inkluderte bl.a. Idi Amin, keiser Bokassa, til dels Mugabe, Somoza, Seko Touré og Pol Pot i dem. Det er regimer som er totalt lovløse og der alt er avhengig av en herskers uforutsigbare innfall og maktbehov. De er ustabile, voldelige og tyranniske, men har ikke ressurser til å bli institusjonaliserte diktaturer. I studiet av totalitære diktaturer mente han, i motsetning til Hannah Arendt, at ikke alle diktaturer av denne type er avhengig massiv terror. DDR og Castros Cuba er eksempler.

Spania ble tidlig hans primære nedslagsfelt. Linz har undersøkt særlig de regionale spenningene på den iberiske halvøy - Katalonia, Galicia ,Baskerland. Den spanske borgerkrigen ble viet dype studier. Det hører til et av mitt livs høydepunkter å lese for Linz utdrag fra min fars artikler fra hans tid som lege ved det svensk-norske sykehuset i Alcoy i 1937. Linz og hans hustru og forskningsassistent, Rocio Téran, var hele livet engasjert med å hjelpe gjenværende flyktninger fra borgerkrigen i eksil i Frankrike (før de som gamle kunne vende hjem etter Franco).

Det er fra disse studier av regimer hans innsiktsfulle distinksjoner mellom autoritære og totalitære regimer stammer (1964). Franco var en klassisk militærdiktator med klare katolsk-antimoderne og tradisjonalistiske trekk. Han var ikke ute etter massemobilisering og eliminering av privatlivet for å skape «det nye mennesket», som Hitler og Stalin. Hans ideologi var mer en mentalitet enn en fasttømret frelsesideoloigi av den meta-historiske typen, som nazismen, stalinismen og maoismen. Franco var ikke anti-semittisk. Det gjorde ham ikke vennligere. Franco drepte langt flere av sine politiske motstandere enn Mussolini. Men det er ikke nok å kalle noe «fascistisk» og tro du har forstått noe.

Linz etterlater seg elever på mange kontinenter. Han vil bli husket som en demokratisk, varm og tilgjengelig, aldri hvilende kollega med en nysgjerrighet som var ubetvingelig og uendelig. Jeg har hatt han med på seiltur i Tønsbergfjorden. Da ble han som en gutt igjen. Kanskje minnet det ham om hans tidlige skoletid i Tyskland da han fikk sine første undervisningstimer av en baltisk bolsjevikisk revolusjonær. Ingen forskerpersonlighet illustrerer bedre i sitt personlige liv og i sitt forfatterskap det forrige århundrets stridigheter og spenninger enn Juan J. Linz - og ingen har bedre enn han forsøkt å forstå dem. Han er uerstattelig.