FORTSATT ET PARADIS:  Ungdommene på Utøya dagen før tragedien. «Forhåpentligvis vil flere veteraner enn meg ta med telt til Tyrifjordens perle i juli 2012. For å hedre ofrene og en organisasjon jeg er svært stolt av å ha brukt store deler av ungdomstida mi på», skriver artikkelforfatteren. Foto: Vegard Grøtt/Scanpix
FORTSATT ET PARADIS: Ungdommene på Utøya dagen før tragedien. «Forhåpentligvis vil flere veteraner enn meg ta med telt til Tyrifjordens perle i juli 2012. For å hedre ofrene og en organisasjon jeg er svært stolt av å ha brukt store deler av ungdomstida mi på», skriver artikkelforfatteren. Foto: Vegard Grøtt/ScanpixVis mer

Vår ungdoms paradis

Onsdag avduket ungdommene minnesmerket for de falne AUF-erne under den spanske borgerkrigen. To dager seinere hadde de fått mange nye falne.

«AUF har i snart 110 år vært opptatt av internasjonal rettferdighet og solidaritet. Det er mye å være stolt av i vår historie. En av tingene vi kan være mest stolt av, er kampen mot fascismen». Ordene tilhører AUFs leder Eskil Pedersen, og innledet en tale han holdt på Utøya om ettermiddagen onsdag 20. juli i år. Rundt ham sto hundrevis av glade, forventningsfulle AUFere på sommerleirens første dag. Han fortsatte: «Det er noe som heter at man må kjenne historien for å forstå samtida og forme framtida.» Deretter avduket han, sammen med Finn Erik Thoresen i Norsk Folkehjelp, en minnetavle like ved Hovedhuset på det sentrale platået på øya. Minnesmerket hedret AUFerne som falt i De internasjonale brigader under den spanske borgerkrigen (1936-39). Akkurat denne uka var det 75 år siden borgerkrigen brøt ut. Under overskriften «Til minne om dem som falt» ble en nyhetssak om minnetavla lagt ut på AUFs nettside fredag 22. juli klokka ti.

Noen få timer seinere, nøyaktig to dager etter Pedersens tale, hadde organisasjonen fått mange nye falne. Denne gang ikke i kamp mot general Francos «cruzada» (korstog) i en krig langt borte, men ofre for et privat korstog fra en norsk høyreekstremist på det sted AUFere i generasjoner har kalt «Tyrifjordens perle». Utøya er ikke et hvilken som helst leirsted. Det er AUFs egen øy, på mange måter selve hjertet i organisasjonen, høytidelig overlevert av Einar Gerhardsen som gave fra fagbevegelsen i 1950. Siden den gang har tusener av unge brukt den lille øya til å få nye venner, politisk skolering og personlig utvikling kombinert med ekte fellesskapsfølelse. De siste dagene har flere hundre «Utøya-veteraner» i alle aldrer delt gode minner fra øya på en nyopprettet Facebook-gruppe. Hver time føyes nye til. Det er verdt å ta vare på de gode minnene i en tid som denne.

Første gang jeg var på Utøya var i 1989, som 17-årig medlem i Byåsen AUF. Jeg husker fortsatt forventningen, den sitrende følelsen, og usikkerheten, da jeg forlot hjembyen med en håndfull venner i fellesbussen. Og tomheten da jeg kom hjem. Møtet med Utøya var overveldende. Det første som møtte oss på den grønne øya var det hvitmalte huset. Og røde flagg som vaiet i vinden. Bakken, der alle satt når toppolitikerne talte, og vi etter hvert våget å stille dem kritiske spørsmål. Jo mer kritisk jo større applaus i Bakken. Stedsnavn som NATO-dassen og Bolsjevika forvirret oss med ironi vi ikke helt skjønte. Den hemmelighetsfulle Kjærlighetsstien som slynger seg rundt øya langs stupbratte klipper, små viker og badeplassen Nakenodden. Verdens beste vafler. Og alle folka. Fra over alt. Internasjonale gjester fra søsterorganisasjoner i Palestina og Israel, serbere og bosniere, Sveriges Socialdemokratiska Ungdomsförbund og frihetskjempere fra ANC i Sør-Afrika.

Sommerleirene på Utøya er mer enn politikk. Det er fotball- og volleyballturneringer, rocke- og teaterverksted, sang og gitarspill rundt leirbålene i fylkesleirene og det selsomme, legendariske innslaget sentralstyrets underholdning siste kveld. Det er konserter; i år spilte Datarock, tidligere har bl.a. DumDum Boys og Mikael Wiehe gjestet leiren. Førstnevnte sang «Tyven, tyven»(«... hadde han sjel var den en skjæres, røver de som skinner mest ...»), sistnevnte framførte «Ska nya röstersjunga» og «En sång till modet», tekster med ny aktualitet. Tidligere AUF-leder Jens Stoltenberg omtalte Utøya som «sin ungdoms paradis». Flere av oss føler det slik. Dette er vår ungdoms paradis. Selv har jeg nok vært på øya hundre ganger, på kurs, møter, i festlig lag og på dugnad. Og femten ganger som leirdeltaker, med et lite telt under det samme treet, innerst i skogkanten ved bålplassen i Trøndelagsleiren på sletta. Ved siden av familiehytta på fjellet er det ikke noe sted jeg kjenner bedre eller er mer glad i enn Utøya.

Forrige, ikke siste, gang jeg var på øya, var søndag 29. mai, som innleder på sommerleiren til Handel og Kontor Ungdom. Der hadde «Mor Utøya», Monica Bøsei, hyggelig og tydelig, kjent for sitt faste håndtrykk, full kontroll. Vi møttes på kjøkkenet og diskuterte politikk før hennes mann tok meg til landsida. Nå er Monica borte. Sammen med ubegripelig mange små barn, unge og voksne idealister. Vi vil alltid, alltid huske, aldri, aldri glemme dere. Etter angrepet på AUF sist fredag blir ord fattige. I en organisasjon der mange fortsatt åpner sine taler med «Kamerater!», viste man hva kameratskap er. En tysk turist som hjalp til med evakueringen fra sin fritidsbåt, sa til Der Spiegel at «Alle skrek, men de hjalp hverandre». Han la til «Det var utrolig å se så sterke mennesker». Livredde, uskadde ungdommer sendte sårede kamerater om bord først, for selv i usikkerhet å vente på neste båt. Over hele øya tok de ansvar for hverandre. Slik blir kameratskap mer enn en floskel.

Siden 1903 har AUF bestått av unge, utålmodige og engasjerte jenter og gutter fra hver krok av landet. I dag er det reelt kulturelt mangfold og fargerikt fellesskap i AUF, trolig landets mest multikulturelle organisasjon, der folk har røtter nær sagt i hver krok av verden. I tillegg til ufattelige menneskelige lidelser er organisasjonen hardt rammet. Nye medlemmer og veteraner er revet bort. Tillitsvalgte på alle nivåer, sentralstyret, fylkeslags- og lokallagsledere, ansatte. Over hele landet sørger lokallag, familier og lokalsamfunn. Selv Longyearbyen på Svalbard slipper ikke unna. Heller ikke min bydel Byåsen.

AUFs leder uttalte nylig at «Vi skal ta Utøya tilbake». Kampen fortsetter. Som vi pleide å synge; «Venn, vi kommer igjen!» Forhåpentligvis vil flere veteraner enn meg ta med telt og sovepose til Tyrifjordens perle i juli 2012. For å hedre ofrene for det blodigste politiske attentat i nyere europeisk historie og en organisasjon jeg er svært stolt av å ha brukt store deler av ungdomstida mi på. Helt nederst på minnetavla som ble hengt opp på Utøya onsdag i forrige uke, står utdrag fra diktet «Til ungdommen», skrevet av Nordahl Grieg i september 1936, motivert av borgerkrigen i Spania, kort tid før han selv reiste til Madrid. Linjene er mer aktuelle enn noen gang. «Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape.»

Du kan også diskutere kronikken på våre Facebook-sider.