KONGE PÅ HAUGEN: Høyblokk på Enerhaugen (1965), et av fotografiene fra Teigens Fotoatelier som vises på DogA fra i morgen. (Foto: Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo)
KONGE PÅ HAUGEN: Høyblokk på Enerhaugen (1965), et av fotografiene fra Teigens Fotoatelier som vises på DogA fra i morgen. (Foto: Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo)Vis mer

Varm betong

Det er lite brutalitet å spore i fotoutstillingen som åpner på DogA i morgen.

Kommentar

Norsk Form kaller sin nye utstilling «Brutal?» og spørsmålstegnet indikerer at svaret er «nei, på ingen måte». Samtidig vil man gjerne engasjere publikum og la nysgjerrig besøkende gjøre seg opp en egen mening. Arkitektur er jo et spørsmål og smak og ubehag, for å si det mildt. Mengder av nordmenn har opp gjennom etterkrigstida akket seg over hva arkitektene har fått seg til å tegne.

De færreste vil likevel bli provosert av fotograf Truls Teigens dokumentasjon av den samme etterkrigstida. Teigens Fotoatelier fotograferte «alt». Hvis du blar i ei historiebok, er sjansen stor for at de mer velkomponerte bildene er signert Teigen. Firmaets arkiv består av 125000 negativer og er en skattkiste for alle som er interessert i arkitektur og vår nære fortid. Sparebankstiftelsen DNB har kjøpt samlingen og den befinner seg nå hos Norsk Teknisk Museum, som er utstillingens medarrangør når den åpner i morgen.

Norsk arkitektur er ikke kjent for sin brutalitet. Negative adjektiver som kald, heslig og vederstyggelig har vært flittig brukt, men den arkitektoniske «brutalismen» som tittelen henspiller på, har gjort seg lite gjeldende i Norge. Regjeringsbygget er ikke brutalisme. Standard Telefon- og Kabelfabrik ved Østre Aker vei, som nå er ominnredet til Petter Stordalens Hotel 33, er heller ikke brutalisme. Disse bygningene er stilren eleganse, sammenliknet med de spektakulære betongmonstrene vi finner i Storbritannia og andre steder.

Vi finner brutalisme i Norge, men den er væravhengig. Jeg har vokst opp i Groruddalen og brutalismen ga seg til kjenne hver gang mørke skyer la seg over dalføret, lettet på trykket og forvandlet tørre, lyse boligblokker til hverdagstriste, mørkegrå betongbokser. På slike dager ville det hjulpet å ha et av Teigens varme, idealiserte drabantbyfotografier på gutteromsveggen ved siden av Kevin Keegan og AC/DC.

I Teigen Fotoateliers verden er det aldri lavtrykk. Til tider en viss melankoli, men aldri regntung tristesse. Himmelen er ikke nødvendigvis skyfri, men sola skinner, bilene koser seg og bygningene kaster skygge. Menneskene er i stor grad fraværende, noe som skyldes oppdragenes karakter. Det var arkitekturen som skulle fotograferes: eneboliger, blokker, aldershjem, skoler, fabrikker, verksteder og trafikkmaskiner ble presentert fra sin beste side. Teigen dokumenterte det nye Norge, den langsomt økende velstanden, industrien, det bilbaserte framskrittet. Ikke underlig at himmelen var bortimot skyfri.

Siden dette er en DogA-utstilling, har man viet god plass til arkitekttegnede eneboliger. Truls Teigen var etterspurt blant Norges fremste arkitekter og besøkende får se vakkert komponerte interiørbilder fra Arne Korsmos rekkehus i Planetveien på Vettakollen og Sverre Fehns Villa Norrköping og Villa Schreiner. I noen av dem opptrer levende mennesker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook