Varm og spydig

Rachel McAdams fortsetter sin ferd mot stjernestatus i den lattermilde mediesatiren «Morning Glory».

FILM: Aline Brosh McKenna skriver filmmanus der heltinnen er en ung, pen og smart kvinne: Katherine Heigl i «27 Dresses», Anne Hathaway i «The Devil Wears Prada» og nå Rachel McAdams i «Morning Glory».  

McAdams er ung, pen og tar gjerne kommersielle roller der hun tillates å være relativt smart. I «Morning Glory» er hun først og fremst ambisiøs som produsent for et frokost-tv-program som strever med seertallene. Becky Fuller er villig til å gjøre hva som helst for å redde «Daybreak» og det er ikke grenser for hva hennes medarbeidere blir bedt om å gjøre for å lokke til seg seere (Hva om vi lar vår festlige, men lettskremte meteorolog teste berg-og-dal-baner?).  

Noe masete
Aller viktigst er det imidlertid å ha gode programverter. Becky tvinger den alkoholiserte surpumpen Mike Pomeroy (Harrison Ford), et journalistisk ikon fra gamle dager, til å lede «Daybreak» sammen med Colleen Peck (Diane Keaton). Deres oppblåste egoer kommer svært dårlig overens, men Becky gir aldri opp.  

Komedie handler som kjent om timing og det skal godt gjøres å time riktig i over halvannen time. Regissør Roger Michell («Notting Hill») lar skuespillerne boltre seg svært fritt, noe som i blant gir en masete tone, men jeg fant mye å le høyt av. Som mediesatire er filmen ellevill og det holdes ikke igjen på spydighetene. Jeff Goldblum må nevnes blant de mange som får utdelt one-linere av god kvalitet.  

Romantisk sidespor
Beckys romanse med en kollega (Patrick Wilson) er mest staffasje for å vise oss at hun er gift med jobben, men likevel er det ikke vanskelig å heie på henne. Hun er effektiv, men også varm i sin iver etter å overbevise den eddiksure Pomeroy om at frokost-tv er framtida. Jeg kan imidlertid berolige sarte sjeler med at ingen romanse oppstår mellom Ford og McAdams — dette er ingen Woody Allen-film, selv om Diane Keaton er med.