Varm velkomst

Det kan føles deilig å drukne i fløyel. I alle fall om det skjer i «Grand Budapest Hotel».

FILM: Det finnes ikke noe sted som dette. Samtidig virker det deilig gjenkjennelig. Manusforfatter og regissør Wes Anderson, han med «Rushmore», «The Royal Tenenbaums» og «Den fantastiske Mikkel Rev», retter sitt nostalgiske blikk, sin skjelnende smak og sine estetisk følsomme fingre mot et uspesifisert østeuropeisk land i mellomkrigstiden. Han drømmer frem «Grand Budapest Hotel», en vimsete og vemodig fabel om kampen for å bevare en flik av skjønnhet og dannelse i en tid som blir stadig grimmere.

Herlig overpyntet
Samtidig er kanskje ikke filmens verden skjønn så mye som herlig overpyntet. «Grand Budapest Hotel» er tapetsert med rød og lilla fløyel og serverer tilsynelatende bare kanonkuletunge kremkaker.

Hotellet blir styrt med lavmælt, perfeksjonistisk intensitet av den kjønnsmessig nesten like uspesifiserte Monsieur Gustave (Ralph Fiennes). Her tar han imot grånende europeisk overklasse, særlig kvinnene blant dem, hvis minste ønske han ser det som sin plikt å oppfylle, praktisk eller seksuelt. Men så dør en av dem, Madame D. (Tilda Swinton), og testamenterer Gustave et mystisk, uvurderlig maleri. Forfølgelse v/ leiemorder, drap, krig, fengsel, dårlig mat og generell skittenhet følger, kort sagt alt Gustave hater. 

Små vidundere
Wes Andersons filmer kan være vanskelige å vurdere. De er små vidundere å se på, med sine forseggjorte, pertentlige interiører og usvikelige sans for stemning. De er morsomme, på den distanserte pokerfjesmåten. De har Bill Murray på rollelisten. Slik er det også med «Grand Budapest Hotel». Men svakhetene som forfølger auteuren finnes også her: En gutteaktig skyhet som gjør at romansene føles mer som tenåringsforestillinger enn noe hett og virkelig, og et roteloft av et plott.

Men svakhetene er blassere enn de tallrike gledene. Fiennes er en sann fryd som hotelldirektøren som tvilholder på sine egne standarder nesten samme hva. «Grand Budapest Hotel» har både høye ambisjoner og uventede dyp: Den spør hva man egentlig lengter etter, om det kan være noe som aldri egentlig har eksistert - og om det ikke er verd å holde fast ved, selv om det er en drøm.