Varme minner fra bøljan blå

Erindringer fra sjømannslivet av stor betydning for ettertida.

BOK: Disse to eventyrlige og opplysende bøkene bugner av kunnskap som har gått hus forbi i de forholdsvis tallrike bøkene om skip, redere, tonnasje og rederier.

Men det fins unntak, fra de seinere åra fins Guri Hjeltnes, bind av «Handelsflåten i krig 1939- 1945. Sjømann lang vakt» som er bygd opp på muntlige beretninger fra menige sjøfolk på dekk, i bysse og maskin. Verket fikk støtte av regjeringen og ble finansiert av Utenriksdepartementet. De to bøkene som anmeldes her, er imidlertid oppstått av seg selv.

Begynte i BA

Bøkene har overhodet ikke noe offisiøst over seg. De er sprunget ut av en ukentlig spalte Edvard Pettersen startet i Bergensavisen i mai 2000, hvor sjøfolk ble oppfordret til å fortelle. Det kom inn så mange fortellinger og bilder at bok nummer én «Vi som dro til sjøs» ikke var til å unngå, som de to forfatterne, kledelig beskjedent formulerer det.

Opplag på opplag ble revet bort. Sjøfolk fra Kautokeino til Mandal, fra Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, USA og Australia meldte seg med mer stoff, så det måtte bli enda ei bok.

Den overveldende stofftilgangen av et materiale som har blitt liggende så å si urørt av profesjonelle historikere og folkeminnegranskere, er imidlertid bare en av årsakene til suksessen. En annen er de to forfatternes evne til å føye hver enkelt episode, fortelling, historie og hvert bilde sammen til et hele uten at sammenføyningen syns og har blitt et forstyrrende element. Det er en stor prestasjon.

Over 60 000 sjøfolk

Begge bøkene handler om opplevelser i handelsflåten i etterkrigstida, og vi-et i den første boka omfatter førstereisgutter som dro ut etter den annen verdenskrig. Det var mange av dem.

Da seilskutetida var på sitt høydepunkt i slutten av 1870-åra, arbeidet drøyt 60 000 sjøfolk om bord. Ved overgangen til damp- og motorskip, falt sysselsettingen i handelsflåten til om lag 25 000 mann på 1920-tallet. I 1950- og 1960-åra steg antallet sjøfolk igjen til godt over 60  000. Men så ble antallet halvert på få år, samtidig som norske redere i større og større utstrekning hyret mannskap fra andre land enn Norge.

Dette store antallet førstereisgutter fra de første etterkrigsåra er nå pensjonister, og her ligger naturligvis den tredje grunnen til bøkenes store suksess. Nå er alle som tilbrakte sin ungdom og manndom på havet, rede til å se tilbake. Men bøkene springer ut av noe mer -   nemlig det faktum at så mange av disse førstereisguttene og -jentene har villet fortelle om sitt arbeid om bord og sine opplevelser i havn. De har aktivt deltatt i å skape dette verket, som på en så enkel og liketil måte, uten fakter og jåleri, skildrer et arbeidsmiljø og en kultur, det helt spesielle forholdet mellom arbeid og kapital som hersket til havs mellom offiserer og mannskap, mellom menn og kvinner og mellom dem som seilte «för om masten».

Kunnskapen om de sosiale forholdene om bord da verdenshandelen økte og økte etter krigen, og en større og større andel av den fra år til annet var avhengig av norske båter og sjøfolk, har vært lite påaktet. Patriotisme, nasjonalisme og sjåvinisme som rederstanden så lett griper til, er bøkene kjemisk renset for.

Barnearbeid

Den første boka begynner nettopp med det brennbare temaet at førstereisgutten på 15 var et barn, og at det som foregikk var barnearbeid. Asbjørn Grung og Aslaug Hagenes på hyrekontoret i Bergen er helt klare: «De hadde ikke mer enn sluppet skjørtekanten til mor før de dro. Uten dun på kjaken troppet guttene opp med en lapp i hånden og ba om hyre.» Hyrekontoret i Bergen sendte helt til 1970 sånne 15-åringer til New York hvor de gikk og ventet på at Skipsfartens arbeidsforening skaffet dem hyre.

Bøkene idylliserer eller estetiserer ikke arbeidet i handelsflåten. Det betyr imidlertid ikke at sjøfolkene ikke er stolte av det de har vært med på og hva de har klart. Den første boka handler om førstereisgutten og -jenta, livet om bord, mot fremmede mål og til slutt om ulykker, drama og død.

Den andre tar for seg handelsflåten som et forente nasjoner, i 1958 hadde nesten 8000 utlendinger hyre, det var flest dansker, deretter fulgte britene og spanjolene. Siden dreier det seg om eventyr og flukt, kampen for tilværelsen, gode hjelpere og på helsa løs. Siste kapittel heter varme minner, men temperaturen holder seg oppe, for deretter har forfatterne latt trykke en mengde sjømannsuttrykk fra bladet Frivakt på 1960-tallet.

Sanger og uttrykk

Det er også noen sjømannssanger bakerst i «Sjøfolkenes hemmeligheter», først står den aller flotteste; «Han hade seglat för om masten», som handler om uteseilerne, de virkelige internasjonale proletarer som aldri vendte hjem, men som like fullt kunne gripes av en underlig lengsel når det «sig hende» at det kom et skip med «hembygdens namn». Som vi vet, minnes han noe som skjedde ute i skogen en gang «och slutligen brast han i gråt».

Ikke nostalgi

Mange minner, men det fins ikke nostalgi og dyrking av det svunne i disse bøkene. Dette er også en prestasjon. Noe av det flotteste i bøkene understreker akkurat dette ved at alle som har bidratt har fått et lite portrettfotografi bakerst i boka. Av alle de førstereiserne som er avbildet som furete, værbitte kvinner og menn, er det ikke lett å forestille seg at det kan ha rent en tåre nedover en dunløs kjake når de den første gangen gikk på varmen. Nå kan de legge til sin merittliste at de har bidratt ikke bare til skape, men også å skrive historie.