GJENNOMBRUDD: Julie Maroh (f. 1985) begynte på (den lesbiske) kjærlighetsfortellingen om Clémentine og Emma da hun var 19 år gammel, som ble hennes store gjennombrudd da den kom ut i Frankrike i 2010. Omslag: Minuskel forlag
GJENNOMBRUDD: Julie Maroh (f. 1985) begynte på (den lesbiske) kjærlighetsfortellingen om Clémentine og Emma da hun var 19 år gammel, som ble hennes store gjennombrudd da den kom ut i Frankrike i 2010. Omslag: Minuskel forlagVis mer

Varme streker

Hva skal vi leve av etter olja? Noen burde i alle fall forsøke å lage tegneserieromaner.

Kommentar

Blå er den varmeste fargen, og tegneserieromaner er den fineste fortellerformen. Det er fristende å konkludere slik etter å ha lest den tegnede romanen som er utgangspunktet for den kritikerroste og Gullpalmevinnende filmen ved samme navn.

Julie Maroh (f. 1985) begynte på (den lesbiske) kjærlighetsfortellingen om Clémentine og Emma da hun var 19 år gammel, som ble hennes store gjennombrudd da den kom ut i Frankrike i 2010. Jeg har ikke fått somlet meg til å se filmen, men boka er enormt sterk. Tålmodig, og samtidig effektivt fortalt. Umulig å legge fra seg. Vanligvis regnes det som mer nobelt å lese boka enn å se filmen - kanskje fordi det tar lengst tid. Men i dette tilfellet skal du være i dårlig leseform hvis du ikke slår tida til filmen: 2 timer og 59 minutter. Det er vel anvendt tid. Noen historier får deg til å føle like sterkt som da du var tenåring. Jeg tror selv president Putin ville tørket en tåre.

Norsk tegneseriekultur er definitivt frisk og vital. Vi har eksempler på det daglig her i avisa. Når det kommer til langformatet er det likevel mer sporadisk, selv om kvaliteten på det som utgis er høy. Steffen Kverneland måtte riktignok innom sakprosakategorien, men vant dermed en høyst fortjent Bragepris for sin tegnede Munch-biografi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for sin umiddelbarhet, er tegneserieromanene noe som stort sett nisjeforlagene i Norge dyrker. De gjør en god jobb, men det er talent nok der ute for de store forlagene også. I disse dager gjennomfører vi her i avisa en tegneseriekonkurranse, som gir et fascinerende innblikk i underskogen av norske serieskapere. Innfallsvinkelen og tilnærmingen til tegneserieformatet er bred og variert - der mange ser ut til å ha øye for nettopp de mer langsomme fortellingene.

En god novelle vil kunne bli enda mer kraftfull hvis den også tegnes. Forfatteren får flere dimensjoner å leke med, kan bruke filmatiske virkemidler, absurde grep - og la følelser og situasjoner spille seg ut med færre ord.

Serieskapere er nærmest som en uutnyttet ressurs, i alle fall hvis man skal tolke tematikken som går igjen i mange av de innsendte bidragene: Ung/kreativt utdannet/får ikke brukt talentet. Den stående vitsen om «hva vi skal leve av etter olja» kan gjerne få en twist - noen av dem burde definitivt forsøke å lage tegneserieromaner.

Jeg håper norske forlagsredaktører er på talentjakt. Det hadde vært spennende om flere av disse talentene kunne dyrkes videre, innenfor litt andre rammer enn korte avisstriper. Når vi stadig vekk leter etter «viktige sakprosastemmer under 40», kan vi i alle fall se etter den gode tegneserieromanen.