Varmelager fem

Mens Kurt Vonnegut jr. bygde sin roman «Slaktehus fem» på en dyster erfaring med høyst virkelige bomber, har Tore Renberg lagd en slags fotoroman etter hele livet å ha blitt utsatt for et veritabelt mediebombardement.

Renberg har klippet, limt og skrevet tekster, og resultatet er en collage av inntrykk: en slags popkunst anno år 2001. I og for seg et velkjent cut up-triks, «virkeligheten» klippes opp og settes sammen på ny i håp om å skape en kilde til ny innsikt.

Dersom man skal trasse noe tema ut av denne billedlitterære forundringspakka, må det bli mennesket fanget i et spinn av medieklisjeer og absurde sammenstillinger av motsetninger. Denne leseren fikk verken latterutbrudd eller aha-opplevelser under lesningen. Man slås derimot av en viss undring hos Renberg, som snart har form av understatement, snart av burlesk og småfrekk overdrivelse.

Fotografier, naivistiske tegninger og tekster utgjør en løst sammensatt helhet, ispedd brokker av fortellinger eller oneshot vitser i en slags intellektuell «Åpen post»-stil. Leseren kan beskjeftige seg med alt fra å lete etter fotografienes opprinnelse til å klø seg i hodet og lure på hva i huleste forfatteren har ment med dette. Er det parodi? Poesi? Pastisj? Her fins i hvert fall både pupper og pupiller, både objekter og øyne som ser; små rapporter fra en forvirret virkelighet, der populærromanens plattheter settes inn i fordreide kulisser for at de skal få en ny mening.

Om dette fungerer vil sikkert variere sterkt fra leser til leser. Iblant er det småfrekt, iblant likegyldig. Det er i hvert fall en helt ny og på mange måter antilitterær vending fra mannen som på NRKTV ble landskjent under mottoet «jeg elsker litteratur».