Varmt i det iskalde

Vakkert og bevegende om to fremmede fugler i det iskalde nord.

FILM: «Avslag» var det første ordet jeg lærte på norsk, sier kurdiske Fermesk i Hisham Zamans nye film «Vinterland», som åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival i går. Hun hjelper en eldre landsmann å forstå budskapet i et brev fra UDI.

Men Zamans film handler ikke primært om norsk asylpolitikk. Mannen bak den Amandabelønte kortfilmen «Bawke» er selv kurder, og har naturligvis et eget blikk for det som skjer når mennesker omplantes i fremmede omgivelser. Men «Vinterland» lodder dypere enn de til dels humoristiske kulturkollisjonene som kan oppstå når en nord-iraker skal fote seg i Nord-Norge. Det dreier seg om en grunnleggende menneskelig historie om forventninger, skuffelse og kjærlighet. Hisham Zaman våger å være banal, og han treffer.

Gudsforlatt

Valg av location understreker fremmedfølelsen i historien. «Havet har frosset utenfor huset mitt,» sier Renas på telefon hjem til moren i Irak. Det er ikke å ta for hardt i; her er alt blåhvitt. En svak påminnelse om sol farger de hvite fjelltoppene rosa. Det knitrer under føttene når Renas går fra huset sitt til den røde telefonkiosken i nærheten. Her er knapt et annet menneske å se. Slik er vinterlandet.

I filmsammenheng er det blendende vakkert. Bildene av det digre landskapet og de små menneskene er maleriske. Kontrastene mellom det gudsforlatte ødelandet og den betagende skjønnheten blir et viktig bakteppe for det «lille» dramaet som utspiller seg mellom kvinne og mann.

Manuset til historien om den kurdiske flyktningen Renas (Raouf Saraj) som er landet i det nordnorske isødet, er ført i pennen av Kjell Ola Dahl sammen med Hishan Zaman. Renas har hus og jobb og venter på en kurdisk kone, som han aldri har sett, men som han har brevvekslet med i ett år. På bildet han har fått er hun vakker som en prinsesse.

XXL prinsesse

Når Fermesk (Shler Rahnoma) lander med flyet sørfra, kjenner ikke Renas henne igjen. I beste fall er hun en prinsesse størrelse XXL, i alle fall er hun noe helt annet enn det han var forespeilet. Han er heller ikke den rike eksilkurderen hun hadde forventet. Ekteskapet er dødt før det er påbegynt.

Varmt i det iskalde

Fermesk begynner på norskkurs og forter seg som best hun kan i disse på alle måter iskalde omgivelsene. Her er sorg og savn som i skillingsvisa, men den er framført med så mye varme og skråblikk at det fryder. Noen observasjoner av Norge og nordmenn, sett utenfra, er skarpt vittige.

Historien er en lang novelle, med novelleformens gode sluttpoeng. Den 52 minutter lange filmen er blitt til under Norsk filmfonds nysatsing «Nye veier til korte filmer». Et bedre eksempel på nyordningens flotte potensial enn «Vinterland» kan man knapt få.