Varmt og vindblåst

The Cardigans har forkastet tilfeldige musikalske kjærlighetsforbindelser og funnet sammen igjen med et melankolsk stemningsbilde fra Midtvesten.

CD: The Cardigans har de siste åra tatt en velfortjent pause. Så har de revurdert bandforholdet, funnet tonen igjen, og nå endelig gitt ut sitt første album siden «Gran Turismo» fra 1998.

Nå er det fram med kaffen. Varme og ettertenksomme «Long Gone Before Daylight» er svigermors drøm. Og The Cardigans foretrekker denne gangen kaffen svart.

The Cardigans er nemlig ikke som de en gang var. Musikalsk har de alltid forandret seg en smule mellom hver skive. Sakte, men sikkert har de beveget seg - fra den søte debuten «Emmerdale» i 1994, gjennom naiv karnevalspop på «Life» og tøff skinnjakkepop på «Gran Turismo» - til det lavmælte, noen ganger halvakustiske semi-americana-landskapet de beveger seg i på sitt femte album.

Riktignok har Nina Persson fortsatt en djevelsk innyndende stemme, men denne gangen har også bredbeinte gitarriff og jeanskledde instrumentalpartier fått mer plass å boltre seg på.

Og der singelkandidatene kanskje var sterkere på «Gran Turismo», er «Long Gone Before Daylight» blitt et av The Cardigans' mest gjennomførte album.

Låtene er intenst tilbakelente og handler for det meste om kjærlighet og forhold. Der albumet «Life» fra 1995 kunne synes å sette platonisk kjærlighet i fokus, er Ninas forelskelser her nesten voldelige.

Det kler hennes skjøre stemme å være fysisk. På «You're The Storm» synger hun «Come and conquer, drop your bombs/cross my borders and kill the calm». Og etter stormen dekker The Cardigans på til småkaker på kniplingsduken.