Varmt om det nære og kjære

Har Solveig Slettahjell laget sin «Fairytales»?

Terning5

CD: Solveig Slettahjell har feiret store triumfer med sitt slow motion-konsept – å synge fine sanger i ustressete jazz- og jazzinfluerte kvintettarrangementer der vokal følelsesformidling og instrumental klang- og nyanserikdom får spillerom. Uforstyrreligheten beholder hun denne gang også, gjennom et knippe korte tekster/melodier, noen av dem hennes egne, som i arrangementsfylde befinner seg et sted mellom Slow Motion Quintet og det nedstrippede duoutrykket hun tidvis konserterer i sammen med trompeter Sjur Miljeteig. På «Domestic Songs» står Miljeteig og Peder Kjellsby for produksjon, store deler av låtmaterialet og diverse Tom Waits-klingende klangbidrag – klokkespill, eufonium, mellofon, harmonium – som fargelegger stemningene rundt Slettahjells stillferdige, men like fullt sterkt henvendende sang. Hun er en strålende tekstfortolker i dette singer-songwriter-landskapet der assosiasjoner til Laura Nyro og Carole King raskt dukker opp; hun komper seg selv kompetent på piano og knytter også så vidt ulike perler som Lennon/McCartneys «Because» – med god hjelp av Kjellsby/Miljeteig – og Waits’ «Time» ubesværet inn i sitt eget kjede. At trommeslager Per Oddvar Johansen og bassist Jo Berger Myhre er tilkalt i noen av arrangementene er også et klokt trekk på ei plate som noen ganger mot slutten balanserer lovlig nær det hjemmekoselige.

Om noen skulle savne jazzsangeren Slettahjell, er det bare å si at hun er til stede i hele tilnærmingen når det gjelder frasering og timing. Men slik eksempelvis Radka Toneff beveget seg fra jazz og over mot et kvalitetspop-repertoar, går Slettahjell i samme retning. Tidvis tangerer hun Toneffs uttrykk også, og kan med «Domestic Songs» godt ha laget sin «Fairytales» – et album fylt med så mye lavmælt styrke at det vil finne nye lyttere år etter år etter år. Men først og fremst er hunsin egen dame, her hun inviterer til hjemmebesøk i sin egen verden.