ØMHET OG BEDRAG: Meryl Streep og Hugh Grant spiller ektepar som holder mye skjult for hverandre.
ØMHET OG BEDRAG: Meryl Streep og Hugh Grant spiller ektepar som holder mye skjult for hverandre.Vis mer

Anmeldelse Film «Florence Foster Jenkins»

Varmt om sangerinnen som ikke kunne synge

Men «Florence Foster Jenkins» feiger ut på slutten.

FILM: Hvor stor og diamantbehengt kan en livsløgn bli, og hvor langt kan den gå? I tilfellet «Florence Foster Jenkins» kommer den helt til Carnegie Hall.

Florence Foster Jenkins

4 1 6

Drama, komedie

Regi:

Stephen Frears

Skuespillere:

Meryl Streep, Hugh Grant

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Se alle anmeldelser

Rik og hjertegod

For tittelpersonen er førtiårenes verdenskrig lite annet enn triste meldinger på radio. Florence Foster Jenkins (Meryl Streep) er litt enkel, veldig hjertegod, og fryktelig rik. Hun elsker å synge og opptre. Florence kunne ikke truffet en tone om det sto om livet. Likevel står en liten hær av dirigenter, sanglærere og venner klar til å applaudere de små konsertene hennes, fordi det gjerne drypper noen dollar fra den sjenerøse velgjøreren etterpå.

Fremst i rekken er ektemannen St. Clair (Hugh Grant), som ømt legger sin syfilissyke kone hver kveld, før han stikker en tur til elskerinnen. Men omgivelsene får problemer når Florence insisterer på å synge i Carnegie Hall, for et publikum hun er sikker på vil være like velvillig stemt som vennene.

Klovnete og varmt

Historien som ligger til grunn for «Florence Foster Jenkins» er sann nok, men filmen selv er en lakkert komedie, lagt til et nostalgiens New York som ser ut som en samling danderte kulisser mer enn noen virkelig by. Spillet i bakgrunnen er klovnete stort. Men Streeps Jenkins er ingen karikatur, hun er en barnlig middelaldrende dame fylt av den oppriktigste av alle lidenskaper; for potensialet for å bli henført av musikk.

Hugh Grant gjør en rolle som minner om hans tidligere roller, som belevent kavende, men han får fint fram omsorgen i St. Clair: Han har mye å tjene økonomisk på å bygge opp under Florences illusjoner, men gjør det først og fremst av hengivenhet, for ikke å legge til byrden i et liv der det allerede har vært mye vondt. Etter hvert stilles det også subtilt spørsmål om ikke Florene selv skjønner at hun blir lurt, men også innser at det er enklest slik, for alle.

Akkurat idet «Florence Foster Jenkins» er i ferd med å få nye dimensjoner, feiger regissør Stephen Frears ut, og det hele kulminerer i emmen sentimentalitet. Det er en skuffende slutt på en tøysete film som er svært varm, og som ikke ville trengt å fortelle at den er det.